Som sosiale vesener trekkes blikket vårt automatisk mot mennesker, ansikter og handlinger. Men da går man fort glipp av alt som skjer og kommuniseres bakenfor. Noen ganger, og særlig i film, kan bakgrunn også være forgrunn. Mange ganger forteller omgivelsene filmene spilles ut i like mye om rollefigurene som selve handlingsforløpet. I slike tilfeller er det ikke bare snakk om fargelegging, men også kommentering og speiling. Dette utforsker vi i dette nummeret.
Film og sted
Temaredaktør: Thor Joachim Haga
Ansvarlig redaktør: Ingrid Rommetveit
Mellom liv og død: Vinduene i Jerry Zuckers Ghost
Kulturhistorisk fremstår vinduer som symbolske møtepunkter mellom ‘inne og ute’, ‘død og liv’. Hvordan kommer dette til uttrykk i 90-tallsslageren Ghost?
Michelangelo Antonionis betydningsfulle overflater
I Michelangelo Antonionis filmer snakker rollefigurer og steder med hverandre. Når noen trer inn i et rom, vil rommet på sin side ikke bare reflektere deres sinnstilstand, men også skyte nytt innhold inn i vår opplevelse av dem. Regissørens fascinasjon for fremmedgjøring og identitetskrise er alltid dypt sementert i naturen…
Stedene snakker: Et knippe filmanbefalinger
I det følgende har jeg plukket ut et lite knippe filmer som på hvert sitt vis benytter omgivelsene til å omslutte tilskueren i stemningstablåer, eller til å kommentere filmenes underliggende problemstillinger – enten gjennom natur, arkitektur eller andre romlige utsnitt.
Stakkars Oslo
Forfall, betong og voksesmerter i hovedstaden. Einar Aarvig får hjelp av en regissør og en kunsthistoriker til å forstå Oslo i februar 1990 og i dag.
Bølger og demoner – naturkrefter i norsk film
De fleste vil enes om at den norske naturen har en sentral plass i den norske folkesjelen. Vi bor tett på den – selv urbane mennesker som bor midt i en av våre få storbyer, har kort vei til store naturområder. Men hvilken plass har den i norsk film?
