Noen filmer har et så sterkt og viktig budskap at temaet overvinner et noe famlende og usikkert formspråk. De har mye på hjertet, og aktuelle og viktige temaer, men er usikkre på hvordan dette viktige temaet skal gis en presis filmatisk og kunstnerisk form. Johanne Auglands film Skytshelgen for dem som tar sorgen på forskudd er en slik film. Det er en film som famler, men som samtidig forteller en så viktig historie at den fortjener bred distribusjon og å bli sett av mange.
Auglands film er et personlig vitnesbyrd, der regissøren forteller sin egen historie om vanskelighetene med å komme ut som skeiv til sine frikirkelige foreldre. Hun blir ikke utstøtt, men hverken den frikirkelige menigheten eller foreldrene kan fullt ut forstå og akseptere hennes legning. For å få perspektiv på sine egne følelser og livssituasjon, og for å bearbeide erfaringene hun gjør etter at hun har kommet ut som skeiv, møter hun fire andre med lignende erfaringer. Sammen diskuterer de de mange sammenfiltrede følelsene knyttet til religion og kjønnsidentitet, og hvordan det er å ikke fullt ut bli akseptert i egen familie og et miljø som har betydd så mye for dem. Dette er åpenhjertige og ærlige samtaler vi alle kan lære noe av.
Det starter imidlertid nærmest i kaos, et kaos som speiler følelsene Johanne har etter at hun kommer ut som skeiv til familien. Et ekspressivt bildespråk og klangverden forteller om kaotiske følelser. Hun filmer seg selv i speilet, men forblir en mørk skygge. Hun snakker med foreldrene, og gir klart uttrykk for at hun ikke er åpen for diskusjoner om sin legning. Det er som det er, og sånn skal det være. Så begynner de andre samtalene, foran kameraet, samtaler som langsomt, men sikkert gir mer klarhet. Å oppleve at hun ikke er alene i sin situasjon, og det å sette ord på vanskelige opplevelser og følelser, er befriende.
Filmens tittel passer kanskje ikke så godt til den ferdige filmen, og Skytshelgen for dem som tar sorgen på forskudd preges litt av vanskelighetene med å illustrere en serie samtaler med bilder og lyd. Men ordene og vitnesbyrdet har en kraft som overvinner det noe uforløste uttrykket. Filmen avsluttes med to scener der Johanne ser rett inn i kamera. Hun er ikke lenger en mørk og diffus skygge. Hun er blitt et helt menneske som våger å være seg selv. Dette er bilder som inngir håp.
