Regissørveteran Jørn Utkilen er en slags Norges svar på Wes Anderson eller kanskje enda mer presist Roy Andersson, med alle sine absurde og stiliserte tablåer. Det er noen år siden spillefilmdebuten Vann over ild (2018), men Sexy kjærlighet viser at han ikke har mistet sin underfundige brodd.
Filmen er et slags essay omkring ulike hverdagssituasjoner fra hans (og for den saks skyld min) oppvekst på 80-tallet/tidlig 90-tall, der alt var analogt og direkte, ansikt-til-ansikt, med alt det kleine det innebærer, iscenesatt med dans, bevegelse og en ekstrem bildedybde.
«Skoleelevene» som utgjør filmens hovedpersoner er voksne mennesker, men kledd perioderiktig i duse pastellfarger og hullete jeans. I alle tablåene – en skolefest, en runde hoppetau og jojo i friminuttet, en videokveld i furutung kjellerstue, et slag klespoker, boksen går – handler det om nærhet, eller kanskje fraværet av nærhet i de klønete forsøkene på klining og tilfeldige kjærestekonstellasjoner. Fremdeles gyldige ungdomsbetraktninger, men kanskje ekstra påtagelig i den pre-digitale tidsalder.
Som alltid hos Utkilen, er figurene sirlig oppstilt, med handling både nært og fjernt i bilderammen. Statiske situasjoner gir vei til plutselige og tilfeldige bevegelser, en energi-injeksjon når du minst venter det. Det er lite dialog, men tomme, korte, repetitive fraser («skal vi være sammen?», «kline!», «e de veslekjeresten min?») understreker det nærmest formulaiske i tilværelsen, og bidrar til filmens suggererende rytme.
Sexy kjærlighet var utvilsomt et av høydepunktene under årets festival, et komplett auteurverk, som dessverre ikke fikk noen utmerkelser fra juryene.
