To temaer som mange av filmene ved årets festival kom tilbake til gang på gang var det pussige møtet mellom to mennesker, og hvordan det å snakke sammen er vanskeligere enn man tror. Det naivt småpussige og absurde er dermed fremdeles viktige trekk ved norsk kortfilm, og regissørene Eskil Hoel Abrahamsen og Philip Helgars Kvinne, mann og vann er et eksempel på en film som inneholder mange av de motiver og stilgrep som langt på vei er typiske for norsk kortfilm i dag.
En ung kvinne (Synneva Lindblad) og en ung mann (Philip Helgar) møter hverandre ved en tilfeldighet i skogen. Eller er det egentlig tilfeldig? De skal uansett begge på fisketur, og de har nesten samme klær og ryggsekker. De to har imidlertid forskjellige holdninger til hva som skal settes på kroken for at fisken skal bite. Han har en morsom og fargerik treblekrok, men hun har valgt en mer klassisk løsning: enkel krok og meitemark. Samtalen er haltende og ufullstendig mellom de to, og tøtsjer også inn på døden og det å miste livet. Det er nesten som om de flørter når de sitter og snakker om at marken må dø for at de skal kunne få fisk, og de ser på hverandre og marken på kroken. Og mot slutten er det som om de får hverandre på kroken og ikke fisk.
Kvinne, mann og vann er full av hemmelighetsfull undertekst. I tillegg til at mye er uuttalt og usikkert skaper innklipp – for eksempel av meitemark i jorden i beste David Lynch-stil – og lyddesign en mørkere og mer skjebnesvanger undertone. Kanskje er det en date vi blir vitne til, som skildres på en allegorisk og symbolsk måte? Eller kanskje er det noe helt annet og mørkere som foregår?
Eskil Hoel Abrahamsen og Philip Helgars film er original og underfundig, men vanskelig å få grep på. Det usikre i fortellingen blir både noe som skaper spenning og intensitet, men også noe som forhindrer kommunikasjon. Akkurat som hun og han i skogen snakker filmen i ufullstendige setninger som skaper spennende mellomrom, men som også åpner opp for forvirring.
