Tuva (Tuva Hesmyr Svendsen) vender tilbake til stedet der hun vokste opp og møter barndomsvennen Mons (Mons Bøhmer Rud). Hun flyttet bort fra stedet, han ble værende. De snakker om oppveksten i den lille bygda, og hvordan alle kjente alle og alle visste om alt som foregikk, men også om at mange ting ble fortiet eller ignorert. Bygdefellesskapet har en dobbel karakter. Intet forblir hemmelig, men mye skjules og blir stilltiende akseptert selv om det er galt. Minnet om deres felles venn Elias, som slet med rus og døde ung, bringer også fram sterke følelser i de to.
Kjøtt, blod & kjærlighet synes å veksle mellom da og nå. På den ene siden opplever vi møtet mellom Tuva og Mons. De snakker sammen, besøker moren til Mons, og de går til en hule som betydde mye for dem da de vokste opp. Men regissøren Ronja Krokstrand Gravklev veksler mellom dette møtet og hjemmevideoopptak fra en råneraktig bygdekultur. Dette skaper en særegen dynamikk der hovedhistorien kompletteres med autentiske opptak som kunne vært fra Tuva og Mons’ oppvekst.
Ronja Krokstrand Gravklev har tidligere benyttet seg av familiens egne hjemmevideoopptak med hell. I 2023 vant hun Terje Vigen-prisen ved Kortfilmfestivalen for kortdokumentaren Høyere enn himmelen. Dette var en film som var preget av å være et personlig vitnesbyrd, om egen oppvekst, om et familieliv preget av usikkerhet, og av egne selvmordstanker. Storebrorens selvmord da hun var 15 preger henne fremdeles i denne selvbiografiske filmen. I Høyere enn himmelen klarte imidlertid Krokstrand Gravklev å løfte den personlige historien om seg selv og sin familie til noe større. Et hel tapt fortid manes fram i hjemmevideoopptakene i denne filmen.
Kjøtt, blod & kjærlighet vrir og vender på samme tematikk, med noen variasjoner i grunnfortellingen, men denne gang blir uttrykket mindre forløst. De dokumentariske bildene gir ikke fiksjonen energi og autentisitet, og selv om den nye filmen er mindre personlig enn Høyere enn himmelen føles den paradoksalt nok som noe mer privat.
