Aasne Vaa Greibrokk, som imponerte mange med spillefilmen Alt det vakre (2016), returnerer med en fullsanselig kortfilm om rommet mellom drømmer, forestillinger og minner.
Filmen åpner oppsiktsvekkende med en elskovsscene (i én enkelt innstilling), satt i duse, blålige fargetoner rett før dagen gryr. Men neste morgen beveger vi oss utenfor, i varm, solklar sommeridyll ved en hytte langs kysten. Det er sparsomt med dialog, paret bare ‘eksisterer’. Kvinnen tar en kopp kaffe, smaker på en kake, vandrer gjennom sølete jord til en strand der hun tar et bad. Det er lukt, smak, berøring og blikk. Kameraet, ofte plassert i uortodokse, observerende posisjoner (en voyeur?), fanger opp grønn vegetasjon, klart vann, knatter og knauser.
Under en påfølgende sommerfest med venner, iscenesatt som om det var Babettes gjestebud, viser det seg at kvinnens forhold til mannen kanskje ikke er reell likevel. Hun har plutselig en annen kjæreste, det samme har han. Drømmer hun? Er dette virkelig?
Greibrokk tillater nå filmspråket å bli enda mer svevende, enda mer antydende, gjennom stadige innsmett av urolige 8mm-opptak, reverserte undervannsbilder og Erik Hedins eteriske synthtoner, som etter hvert viker plass for minimalistisk piano.
Hildring er en film å ta plass i, en opplevelsesfilm, like mye som det er en fortelling om kjærlighet, savn og drømmer. På imponerende vis konstrueres et sanselig rom, en følelse, som bare delvis har grobunn i virkeligheten. Dette er et verk fra en moden filmskaper som har stålkontroll på filmens virkemidler. Den ble da også fortjent belønnet med både Terje Vigen-prisen og Norsk Filmforbunds fagpris for John-Erling Holmenes Fredriksens foto.
