Mellom 1620 og 1692 ble mer enn hundre personer tiltalt for hekseri i rettssalene i Finnmark. 76 av disse ble dømt til døden. Marin Håskjolds film Heksehammeren er basert på rettsprotokollene til disse hekseprosessene. Dette gjør Håskjolds film til en gripende og rystende opplevelse. Filmen minner oss om den systematiske volden som rammet kvinner i denne perioden, der beskyldningene om hekseri ble en metode for å disiplinere kvinner på og regulere kvinners liv på en undertrykkende måte.
Filmen består i hovedsak av en serie scener fra en rettssal der forskjellige kvinner, både unge og gamle, beskyldes for å være hekser. I myndighetene og maktens øyne har de begått stor synd og forvoldt stor skade. Båter har sunket. Mennesker har blitt lamme. Alt er den ondes gjerninger, utført av hans kvinnelige disipler. Kamera beveger seg rastløst over ansiktene til dommere, tilskuere og de som blir rettsforfulgt. Rettssalen er det avgjørende rommet, men vi ser også i glimt hvordan kvinner som beskyldes for å være hekser utsettes for vannprøven. Denne består i at en kvinne kastes i vannet med bundne hender og føtter. Flyter hun opp er hun en heks. Synker hun er hun uskyldig. Uansett rammer døden ofte de som blir beskyldt for å være Satans redskap.
Marin Håskjold har gjort noen interessante grep i sin iscenesettelse av de gamle rettsprotokollene. Både noen av dommerne, mange av tilskuerne, og også et par kvinner som spørres ut, er ikledt moderne klær. Det allegoriske elementet er dermed åpenbart. På denne måten vil regissøren minne oss om at den systematiske undertrykkelsen av kvinner ikke er noe som bare hører fortiden til. Hekseprosessene kan også lære oss noe om dagens situasjon, og er ikke bare et stykke fjern og eksotisk fortid.
Et annet grep skaper derimot mer usikkerhet. Allerede i det aller første bildet ser vi at en av dommerne, en kvinnelig dommer, har bart. Senere er det også en annen kvinne som har skjegg. Dette kan kanskje tolkes dithen at andre kvinner var med på å dømme de uskyldige som ble beskyldt for å være hekser, eller ses som en måte å peke på at noen kvinner oppfører seg som menn og undertrykker andre kvinner.
Grepet blir uansett en slags fremmedgjøringseffekt som skaper undring og usikkerhet. Det realistiske sløret rives i stykker, og vi tvinges til å fundere over hva det er vi ser på en mer fundamental måte. Hvorvidt det er vellykket, er imidlertid usikkert. Grepet skaper undring, men tar også noe kraft fra en ellers spennende film som både iscenesetter rystende øyeblikk fra fortiden, og som samtidig minner oss om at også i dag undertrykkes kvinner på en systematisk måte i vårt land.
