I løpet av få år har Ben Wheatley markert seg som en svært tydelig stemme innen britisk film. Til tross for en sjangermessig sprikende filmografi, har Wheatley en konsekvent tilnærming til sine rollefigurer: Gang på gang strippes det moderne menneske ned til sitt basale, dyriske jeg.

Skrekkfilmen har alltid vært fruktbar mark for politiske budskap. I Bernard Rose’ skrekkfilm Candyman (1992) er det politiske innholdet høyst intendert.

Etter Oscar-utdelingen: Matthew McConaugheys nåværende, svært fruktbare del av karrieren settes som regel opp mot hans uglesette regjeringstid som kongen av blodfattige filmromanser. Mindre omtalt er hans tidlige filmografi, som inneholder en rekke interessante roller.

En stor skuespiller har gått bort, men også en aspirerende regissør. Den ene filmen Philip Seymour Hoffmann rakk å lage viser en filmskaper som prioriterer sine rollefigurer fremfor alt annet, og skildrer dem med stor varme.

Richard Nixons ettermæle er for alltid farget av Watergate-skandalen. Hvordan behandler filmskapere denne forhatte, men komplekse mannen?