En glassmanet som er redd for havet
Regi, Manus: Lene Nilssen Viken | Med: Vetle Johansen, Sarah Røed | Prod: Lene Nilssen Viken, 2024 | 19 min.
Lilly (Sarah Rød) og Robin (Vetle Johansen) spiller dataspill sammen online, men har ikke møtt hverandre in real life da handlingen i En glassmanet som er redd for havet tar til. I filmens anslag er Robin fremstilt som en klossete ung mann, som ikke er helt i takt med omgivelsene i forsøkene sine på å bryte ut av en isolert tilværelse. Så initierer Lilly et møte med ham. Den noe nølende Robin takker ja, og filmen skildrer så rørende samværet og spenningen mellom den sprudlende, barnlig utadvendte Lilly og den tilbakeholdne, forsiktige Robin. En av de påfølgende scenene indikerer at Robin i en eller annen grad kan ha vært et mobbeoffer. For to kjente fra oppveksten hans ler ham av når de går forbi ham, og kaller ham «Kevin.» Gjennom dialogen kommer den billedlige tittelens mening frem, idet Lilly beskriver livet som «litt som en glassmanet», og at «du kan enten synes det er litt skummelt og litt ekkelt, eller så kan du synes det er litt vakkert og litt gøy å ta på.» Robin takler ikke helt talemåten hennes, og slenger ut at hun er «sjuk i huet, altså», mens Lilly til gjengjeld kaller ham «en glassmanet som er redd for havet.» Robin bedyrer derimot at Lilly er «den rare reka som jeg vil bli stranda med på en barnefamiliestrand og partert til lutefisk sammen med.» Skinnende solglimt mot bølger skimrer over ansiktene til de to mens de fabulerer over tilværelsen og bekjentskapet. Tor Håvard Strand med lys og fotograf Chris Michael Aasland, beriker filmen med en detalj som her skaper magi.
Filmen åpner med en fortekst gjort som retro-dataspill-animasjon, og en litt typisk, skingrende og sykelig tilhørende synth-musikk, basert på Occupieds låt «Tigerstate» som i sin fengende originalform avrunder filmens slutt. Bildene har sprakende farger og en bløt belysning, som om lysstrålene florerer og gjør bildene duse. Den gode stemningen som følger viser at de to hovedpersonene utfyller hverandre på sett og vis, skjønt at deres ulike personlighetstrekk også byr på utfordringer. Rytmen i fortellingens gang er upåklagelig. Filmskaperen leker med billedutsnitt når Lilly forteller om alle gjestene som skal komme på fødselsdagen hennes, med ultranært bilde av de bevegelige leppene hennes med forvrengt lyd. Så tett på Robin og pannen og øynene hans. Pannemusklene hans folder seg. Han stikker, og sørgelige, velvalgte toner fra tangenter følger på lydsporet. Robin vegrer seg for å gå på Lillys fest, men i hodet hans hører han den nye venninnens stemme idet Lilly høres på lydsporet: «Sier kun en glassmanet som er redd for havet.» Nå gjelder det å trosse frykten.
Lene Nilssen Viken har fireårs erfaring som scenograf i filmbransjen, og har skrevet og regissert for teater. Filmskaperens første festivalfilm er en sjarmerende og romantisk feel-good-fortelling, der tilskueren blir med Robin på hans ferd forbi mange snublestener. På vei mot livet. Det virkelige livet.
Marius Lyngar
Tweet
