Inspirert av Zs temanummer om "Lyd i film" (Z nr. 2 i år) arrangerer Zs utgivere Norsk filmklubbforbund seminar om Lyd i film. To av bidragsyterne fra lydnummeret bidrar her: Temaredaktør Asbjørn Tiller vil snakke om Filmens hypervirkelige lydbilde, og lyddesigner Peter Albrechtsen vil reflektere rundt subjektiv lyd i film.

På sitt beste har Dardenne-brødrenes filmer noe melodiøst over seg. Noe asfaltmelodiøst.

Blodige, gjørmete føtter i blodgjørme. Det stinker blod, svette og – nei, ikke tårer – hele verdens raseri. Et nærbilde av disse føttene, i bevegelse, klar til siste dødelige duell. Det er det jeg husker aller best fra denne filmen. Disse nære dødens føtter i bevegelse.

Jeg har sett to filmer i det siste, som ligner litt på hverandre, Juvenile Liaison og My Ain Folk. Begge er britiske og fra samme tiår, og begge gjorde sterkt inntrykk på en menneskelig og filmatisk måte – måter som selvfølgelig henger uløselig sammen.

Hvorfor skal smale filmer fra Japan, England eller Italia vises i Norge? Hvorfor bør norske regissører også få lage filmer som antageligvis ikke vil nå ut til et stort publikum? Z prøver å diskutere verdien av film og kultur, og forholdet til markedskreftene. Det er ikke lett.

Episk om maktkåte dynastier og renkespill. Game of Thrones begeistrer og befester HBOs posisjon som kongen av tv-serieland. La meg innrømme det først som sist: Jeg har ikke lest A Song of Ice and Fire-serien. En del George R. R. Martin-fans vil nok sånn sett hevde meg ukvalifisert til å mene noe som helst om Game…

Som gjest på festpremieren på Pax var jeg øyenvitne til at filmen tok sats, svevde høyt og traff hardt. Mageplasket har gitt mangfoldige debatter, hvorav noen viktige og prinsipielle. En av de smalere debattene er filmens eventuelle fremtidige status som kalkun, og om den kan danke Dis av tronen. Mot dette bakteppet er det betimelig…

En leken og underholdende sjangerremiks med hardtslående heltinner og en kjerne av tro på deg selv-budskap.

Hva er det som skiller dokumentar fra fiksjon? Noen regissører driter i dette spørsmålet. Andre fordyper seg i det. Ja, kanskje lar de til og med spørsmålet bli en integrert del av sine filmer. Uansett er det et spørsmål som virker særlig presserende nå om dagen. Vi lever i en tid med så mye hvileløs…

Med en plakat som gjenskaper Marats død laget av søppel kan Waste Land av Lucy Walker ved første øyekast se ut som en film som dreier seg om kunst, søppel og død. Det gjør den også, men bare siden søppel er døde ting. Det plakaten ikke viser er en film full av gode historier, triste…

Oslo kino styrker seg med innkjøp av filmdistributør. Vi venter spent på neste trekk fra konkurrenter i inn- og utland, staten og kommunene. På kino kan hva som helst skje.

If we go go insane, we could all go together, in this wild wanton world we could all break down forever … Lindsay Buckingham, «D.W. Suite», sangen som ledsager sluttscenen i episode «Spring Break». Zs skribent – og redaktør - tørker støv av en av sine egne aller, aller største tv-serieopplevelse, som rangerer på høyden…

Tv-serien Friday Night Lights er elsket av kritikerne. Hvorfor snakker vi ikke om denne serien i samme åndedrag som Mad Men og The Wire? Les mer om serien som vår skribent Gry Rustad vurderer som en av tidenes beste tv-serier.

Kan en ukjent japansk punkesang fra 1975 – «Fish Story» - redde verden? Og hvilken filosofisk dybde ligger egentlig i sangens tekst - som blant annet hevder at «The story of my solitude, if my solitude were a fish, it’d be so big, so militant, a whale would get out of there.»? Spørsmålene stilles i…

I snart 50 år har James Bond preget kinolerretet. Kan Bonds aktualitet forklares med evnen til å tilpasse seg uten å miste sin egenart? Zs Morten Steingrimsen har snakket med Vegard Larsen, Erlend Loe og Bond-entusiast John Berge om fenomenet James Bond.

Det skjer mye i den norske kinobransjen for tiden. Og det er ikke bare det at kinoene blir digitale. Kino-Norge er også på full fart inn i en periode med restrukturering og kjededannelser. Kinoloven er under revisjon. Kommunene tenker kinosalg. En svensk gigant vil ha sin del av markedet og har overtatt direktøren til sin…

Det er muligens litt for tidlig på året for å kåre høydepunkter, men jeg våger likevel påstanden at Darren Aronofskys Black Swan blir en av årets beste og mest omdiskuterte filmer. Denne omtalen forsøker å danse utenom de mest avslørende poengene med filmen, men du er herved advart: Here be spoilers.

Darren Aronofskys Black Swan og Zack Snyders Sucker Punch er noen av filmene Z-blogger Anniken Kjeserud ser fram til i det nye året.

Z blogger Anniken Kjeserud sine tv-tips for 2011

Community, den nye komiserien fra NBC, er verdt å få med seg.

SVTs Panama tar pulsen på den digitale kulturutviklingen, i et medieunivers hvor grenseflatene blir stadig mer flytende.

Kan oppdagelsen av speilnevronene åpne opp for nye vis å se forholdet mellom film og virkelighet på, og også å forstå tilskueropplevelsen? Z drodler rundt speilnevronenes inntog i vitenskap og populærvitenskap, og mulige filmvitenskaplige implikasjoner.

Hver epoke får den Sherlock Holmes vi fortjener. I den nye BBC-serien Sherlock blir vi servert en Holmes som befinner seg et sted på det autistiske spekteret, har sosiopatiske trekk og benytter seg av GPS-sporing og tekstmeldinger.

Det er noe eget med halvdårlige skuespillere som har hatt høyprofilerte roller tidlig i karrieren: de får en egen patina etter som tiden går. Nå er det Ted Dansons tur - og dermed er vi klare for Bored to Death, den nye krimserien fra HBO.