I Norge er filmfeltet dårligere enn andre kunstfelt til å dokumentere sin egen praksis. Er det et problem?
På få år har forlaget Existenz bygget opp en skriftserie om film som virkelig kan anbefales. I karakteristiske knallgule omslag, og med Hedda Robertsen, Benjamin Yazdan og Hans Petter Blad som redaktører, har forlaget oversatt og gitt ut Susan Sontags essays om film, Film 1: Bevegelsesbilde av Gilles Deleuze, Pier Paolo Pasolinis manus til den urealiserte filmen Paulus, Marguerite Duras’ manus til Hiroshima, mon amour, samt Paul Schraders Transcendental filmstil, omtalt i Zs blogg av Gunnar Iversen.
Like før jul kom seriens første bok om en norsk filmskaper, nemlig Lene Berg. Boka inneholder manus til Bergs film Kopfkino, inkludert scener som ikke kom med i den ferdige filmen, og et etterord av redaktør Robertsen.
Kopfkino er en av de meste interessante norske dokumentarfilmene fra 00-tallet, og det er et statement i seg selv at Existenz med denne utgivelsen setter filmen inn i en europeisk kunstfilmtradisjon.
Film: Sett utenfra, i bakspeilet
Existenz’ serie er i det hele tatt verdifull for filminteresserte, filmklubbfolk og andre som vil sette seg inn i utvalgte filmkunstnere og tenkere. Et annet tilskudd til den norske bokheimen om film er Norske filmklassikere, den folkefinansierte serien der kritikere og formidlere skriver om norske filmer. Utvalget har et stort spenn i sjanger, fra dokudramaet Kampen om tungtvannet (forfatter: Ole Jon Tveito), via Knut Erik Jensens filmpoesi i Stella Polaris (Kalle Løchen) til Himmel og helvete (Espen Svenningsen Rambøl) Showbiz (Kristian Serigstad Jensen) og 1732 Høtten (Kristian Krogstad), titler som av utgiveren Falck forlag blir presentert som «kultklassikere».
Disse to prosjektene er åpenbart veldig ulike: Der Existenz prioriterer oversettelser, enten av reine filmmanus eller filosofiske tekster, er Falck forlag opptatt av filmenes produksjonshistorie, med norske tekster fra formidlere og entusiaster.
Det som imidlertid er felles for bokseriene, er at ingen av dem er knyttet til filmenes skapelsesprosess, det er snakk om tekster med et utenfra-blikk på filmen. I den grad filmkunstnere selv er representert, er det gjennom filmenes manus. Begge seriene dreier seg også i all hovedsak om eldre filmer (den nyeste klassikeren er boka skrevet av Jon E. Sæter om Dag Johan Haugeruds Barn fra 2019).
Disse likhetene er ganske talende – særlig når vi tenker på at det for øyeblikket ikke finnes noen andre systematiske utgivelser om film på norsk (da ser jeg bort fra vitenskapelig faglitteratur og enkeltutgivelser som Kjetil Lismoens bok om 22. juli i film). Om vi derimot løfter blikket til andre kunstfelt, finnes langt sterkere tradisjoner for å dokumentere og formidle kunstnerisk arbeid i sanntid.
Kunstboka: Arbeidet, her og nå
Kontrasten er tydeligst på det visuelle kunstfeltet, der det hvert eneste år gis ut en mengde bøker om og av norske kunstnere. Én viktig grunn er at katalogen er en så standard del av formidlingsarbeidet ved museer og visningssteder, både ved retrospektive utstillinger om enkeltkunstnere eller perioder, og utstillinger av samtidskunst. Formatet kan variere, fra påkostede og omfattende bøker til mindre trykksaker.
I tillegg finnes det en vilter urskog av utgivelser som er tett forbundet med kunstnernes egen produksjon. Det kan dreier seg korte pamfletter om utstillinger på mindre visningssteder, egenproduserte kataloger, intervjubøker, essaysamlinger eller mer frittstående tekster.
En nylig utstilling av kunstbøker på Oplandia senter for samtidskunst i Lillehammer kan stå som eksempel på omfanget. Utstillingen var konsentrert til utgivelser om norsk kunsthåndverk, men hele 102 ulike utgivelser var tatt med, de fleste fra de siste 20 årene. Blant titlene er også vitenskapelig faglitteratur, men brorparten av utgivelsene kommer fra kunstnerne selv, ofte i samarbeid med spesialiserte forlag. Omfanget er minst like stort innen billedkunst og kunstnerisk fotografi.
Samlet sett står disse utgivelsene for en rik dokumentasjon av norsk samtidskunst. Ikke bare i form av reine gjengivelser av ferdige verk, men ofte også med et innenfra-blikk på selve arbeidsprosessen. For eksempel: Hva slags tanker ligger til grunn for valg av materialer og teknikk? Hvem har kunstneren samarbeidet med? Hva slags kunstnerisk tradisjon står arbeidet i?
Hvordan jobbe, hvordan tenke
Også på scenekunstfeltet går det an å se en annen utgivelsespraksis. Visningsstedet Black Box i Oslo har lenge hatt en egen bokhandel relatert til det løpende programmet, og også en fast skriftserie, hvor kunstnere, kritikere, regissører og andre fagfolk skriver. Nylig lanserte de også serien Scenekunstklassikere, med fokus på fri scenekunst fra de siste 40 årene.
Flere andre scenekunstnere dokumenterer sin praksis i bokform. Den mest profilerte utgivelsen de siste årene er kanskje boka om teaterforestillingen Ways of Seeing, en antologi utgitt på Oktober forlag. I skjæringspunktet mellom scenekunst og samtidskunst finnes flere andre utgivelser av og om norske kunstnere. Blant annet gir Mette Edvardsen ut skrifter knyttet til eget og andres kunstnerskap på Varamo Press, grunnlagt sammen med Jeroen Peeters. Mens kollektivet Verk Produksjoner, som blant annet er kjent for forestillinger om Andrej Tarkovskijs filmer (Stalker, Solaris), også en egen bokserie med kortere tekster om konkrete forestilling eller tilnærmingen til scenekunst generelt.
Av visningssteder har Dansens Hus i Oslo hatt sin egen bokserie, som nå er gått over til essays og kunstnerintervjuer publisert på eget nettsted.
For den som leter, finnes kanskje en tilsvarende flora innen samtidig kunstmusikk, og i alle fall på litteraturfeltet, der både forlag og tidsskrifter gir ut serier om skrivekunst med bidrag fra norske forfattere.
Lukket prosess, tapte muligheter
Selvsagt eksisterer utgivelser fra norske filmskapere i «sanntid», også hvis vi ser bort fra de som tilhører billedkunstfeltet, som Ane Hjort Guttu og Marte Aas. Utgivelsene fra det vi kan kalle hovedstrømmen i film, er likevel få. Og igjen er det stort sett ferdige manus som blir gitt ut, eventuelt supplert med korte intervjuer om selve tilblivelsen (eksempelvis fra Joachim Trier/Eskil Vogt, Arild Østin Ommundsen, og Hans Petter Blad/Thure Erik Lund om Hodiak).
I den store sammenhengen er dette ganske skrint, og gjenspeiler det jeg mener er en grunnleggende mangel på filmfeltet: Filmskaping blir i stor grad sett på som et lukket forløp, fokusert på sluttresultatet i form av enkeltfilmer, og ikke hele kunstnerskap. Selve arbeidsprosessen og refleksjoner rundt den blir ikke tillagt noen selvstendig verdi, verken i nåtid eller for ettertida. Norsk filminstitutt og de regionale filmsentrene har ingen egen støtteordning for filmbøker, slik Kulturrådet har. Filmskapernes tanker om selve prosessen kommer i beste fall fram i aviser eller tidsskrifter i forbindelse med lansering på kino.
Den samme mangelen gjenspeiles i visningsleddet. Så vidt jeg vet, har ingen norske kinoer et bokutsalg eller pekere til utgivelser om film på sine hjemmesider. Program fra norske filmfestivaler og cinemateker inneholder, med noen hederlige unntak, stort sett korte omtaler ment som veiledning ved kjøp av billetter. Dermed er refleksjonen om film overlatt til stemmer utenfra, og da gjerne fokusert på den ferdige filmen som et produkt for analyse og/eller beundring.
Denne manglende tradisjonen for skriftlig dokumentasjon av pågående skapende prosesser er selvsagt trist for de mange filmskaperne som kanskje får lage én spillefilm hvert sjuende år, og som i tillegg må legge mange prosjekter i skuffen. Det blir enda verre om vi tenker på at filmskaping er en kollektiv prosess, og at kunnskapen hos fotografer, klippere, castere, kostymører, produksjons- og lyddesignere ikke blir bedre tatt vare på i skriftlig form.
Døra inn til katedralen
De mange utgivelsene som dokumenterer samtidig produksjon av visuell kunst har enorm verdi, for publikum, for historikere og kritikere og for formidlere og kuratorer. Ikke minst for kunstnerne og visningsstedene selv gir utgivelsene en dokumentert historie, og et utgangspunkt for evaluering og videreutvikling.
Billedkunstner Lotte Konow Lund har selv gitt ut flere bøker, blant annet den flotte intervjuboka «Om kunst» med 25 intervjuer med samtidige billedkunstnere. I en fin episode av Kunstpodden i forbindelse med den ovennevnte utstillingen av kunstbøker på Oplandia kunstsenter, påpeker hun at mens tekster fra kritikere og kunsthistorikere er svært viktige på sin måte, kan kunstneren selv formidle en helt unik kunnskap om sitt arbeid: om hvor de var da verket ble til, hvor de utdannet seg, hva de tenkte på og var inspirert av.
Gjennom slike tekster kan du «gå inn en liten dør og komme inn i en katedral. Hver kunstner har bygget seg en kjempekonstruksjon, inne i hodet», sier Konow Lund.
Er boka løsningen?
Er det mulig å se for seg en egen skriftserie om sesongens filmprogram fra Vega Scene, Cinemateket i Kristiansand, eller Tønsberg filmklubb for den saks skyld, med tekster fra filmskapere? Pamfletter om egen praksis fra Brwa Vahabpour eller Johanna Pyykkö? En artikkelsamling om kostyme, lyddesign og spesialeffekter i filmene til Thea Hvistendahl, Emilie Blichfeldt og Fredrik S. Hana? Eller, for å vende tilbake til Lene Berg: en rikt illustrert antologi om hennes kommende film Apokalypsens ryttere?
Svaret avhenger av hva slags perspektiv du anlegger. En måte å se det på, er at film er et folkelig underholdningsmedium og et håndverk, der hver filmproduksjon er enormt kostbar, med lite rom for å lage trykksaker uten kommersiell tilleggsverdi. Forskjellen fra det visuelle kunstfeltet er der altså av en grunn. Det er heller ikke gitt at produksjon om bøker av kunst i lengden er bærekraftig eller bidrar til å øke interessen for kunst – et tema som i seg selv er gjenstand for kontinuerlig diskusjon.
Motsatt kan man argumentere for at norsk film, særlig norske regissører, har alt å vinne på et større rom for dokumentasjon og refleksjon rundt kunstneriske prosesser. Det kunne for eksempel skjedd i form av et prøveprosjekt med støtte til utgivelser i små opplag som del av filmproduksjonen.
Det kunne i så fall gi flere innganger til film for publikum. Det kan gi kommende generasjoner av filmskapere en kilde til kunnskap, og mer kred til det skapende arbeidet i andre fagfunksjoner enn regissøren. På sikt kan det også virke tilbake på selve filmproduksjonen, og hjelpe filmskapere til å utnytte kreative muligheter underveis i prosessen med et manus, på filmsettet eller i for- og etterarbeid.
Artikkelforfatteren og Lene Berg (som omtales i teksten) er begge medeiere i selskapet Filmbyrået Jack.
