Omsider kan Ken Russells kontroversielle mesterverk The Devils fra 1971 ses slik det opprinnelig var ment, i en praktfullt restaurert versjon som inkluderer scener man lenge trodde var tapt.
Hele 55 år har gått siden Ken Russells The Devils opprinnelig hadde premiere. Kanskje ikke spesielt overraskende, skulle den brutale, vovede og satiriske spillefilmen om religion, makt og seksualitet vise seg å være kontroversiell. Da den slapp gjennom sensuren i Storbritannia var det i nedklippet utgave, hvor blant annet to vesentlige scener var fjernet. I deler av Storbritannia så vel som flere andre land ble den totalforbudt. Med Norges egen historie om forbud av Monty Python’s Life of Brian (Terry Jones, 1979) skal vi være forsiktige med å hovere over våre nordiske nabolands filmsensur, men kan likevel nevne at The Devils var forbudt i Finland helt frem til 2001.
I mange tiår har filmen vært vanskelig tilgjengelig. Den komplette, usensurerte versjonen, slik The Devils var ment fra filmskaperens side, har ikke vært mulig å se før den i disse dager er sluppet av Warner Bros. Clockwork – praktfullt restaurert i 4K.
Ekspressivitet, undertrykt seksualitet og kunstnerportretter
Forut for The Devils fra 1971, hadde britiske Ken Russell blant annet laget en rekke filmer for BBC, som omfattet både dokumentar og fiksjon. Og ikke minst dramadokumentarer, som The Debussy Film fra 1965 med Oliver Reed i rollen som komponisten Claude Debussy.
Den samme skuespilleren medvirket i spillefilmen Women in Love fra 1969, den første av Russells tre D. H. Lawrence-filmatiseringer. Women in Love ble et internasjonalt gjennombrudd for Russell, og brøt i sin tid grenser for mannlig nakenhet i film med en scene hvor Oliver Reed og Alan Bates utfører en brytekamp fullstendig i nettoen. Andre sentrale skuespillere i dette til dels antiromantiske periodedramaet lagt til 1920-tallet er Glenda Jackson som vant Oscar for sin rolle, Jennie Linden og Eleanor Bron.
Fire år etter The Devils, regisserte Russell The Who-rockeoperaen Tommy (1975), som også er en essensiell film i hans filmografi. Russell markerte seg dessuten med en rekke biografifilmer, gjerne om historiske komponister, som den allerede nevnte The Debussy Film. Blant de øvrige filmene om komponister og andre kunstnere er The Music Lovers (1971) om homofile Pjotr Tsjajkovskij og hans angivelig nymfomane kone, Savage Messiah (1972) om skulptøren Henri Gaudier-Brzeska, Mahler (1974) om Gustav Mahler, Lisztomania (1975) med Roger Daltrey fra The Who som Franz Liszt og Valentino (1977) om stumfilmstjernen Rudolph Valentino – uten at vi engang har tatt med alle i denne oppramsingen.
På 80-tallet regisserte Russell filmer som Altered States (1980) med William Hurt, Crimes of Passion (1984) med Kathleen Turner og Anthony Perkins, Gothic (1986) og The Lair of the White Worm (1988). Av senere filmer kan nevnes The Whore (1991) med Theresa Russell (som for øvrig ikke er i slekt med filmskaperen), mens hans siste spillefilm var den lavt budsjetterte The Fall of the Louse of Usher fra 2002.
Som det fremgår, var mange av Russells filmer periodedramaer. Men de er langt fra så tilkneppede og pertentlige som andre britiske filmer innen samme sjanger fra denne tiden – eller fra senere tiår, for den saks skyld. Isteden er filmene hans gjennomgående ekspressive og flamboyante i filmspråk, skuespillerstil og øvrig estetikk, med skildringer av fritenkere og frilynte normbrytere i konflikt med autoritetene. Men også undertrykt seksualitet står ofte sentralt i fortellingene.
Basert på historiske hendelser
The Devils er absolutt intet unntak, og er Russell på sitt mest ekstravagante, provokative og kompromissløse. Og meget mulig på sitt aller beste. Ifølge filmskaperen selv er The Devils dessuten hans eneste politiske film, selv om en del nok vil si seg uenig når det gjelder deler av hans øvrige filmografi. I likhet med andre av Russells spillefilmer inneholder den dessuten grøsserelementer.
The Devils er en britisk/amerikansk film produsert av Warner Bros., hovedsakelig spilt inn i Pinewood Studios i England. Filmen er delvis basert på Aldous Huxleys sakprosabok The Devils of Loudun fra 1952 og på dramatiker John Whitings åtte år nyere teateradapsjon av samme bok, også med tittel The Devils. Handlingen tar utgangspunkt i virkelige hendelser i Frankrike på 1600-tallet, da den katolske presten Urbain Grandier ble tiltalt for å ha inngått en pakt med djevelen og med det ha fått et helt nonnekloster besatt av demoner.
Grandier spilles aldeles formidabelt av den tidligere omtalte Oliver Reed, og er en mann som nyter godt av sin tiltrekningskraft på kvinnene i byen Loudon, som han regjerer etter at den ikke-geistlige guvernøren døde. Her har vi med andre ord ikke å gjøre med en prest som sverger til sølibat. Også mange av nonnene i Loudons kloster føler en sterk erotisk dragning mot Grandier, men ingen fullt så intenst som den både fysisk og psykisk plagede forstanderinnen Søster Jeanne, spilt av en strålende Vanessa Redgrave.
Da den attråverdige presten beslutter å inngå et verdslig ekteskap, ordlegger den seksuelt frustrerte Søster Jeanne seg til kirkelige myndigheter slik at det tas som beskyldninger mot Grandier om blasfemi, ledtog med djevelen og å ha besatt henne med onde makter. Mot et bakteppe av de protestantiske hugenottenes opprør, utnyttes disse anklagene i et større maktspill mellom stat og kirke og fører til en «hekseprosess» som omfatter middelaldersk tortur av Jeanne så vel som Grandier, samt kollektiv demonutdrivelse av klosterets nonner. Eksorsismen resulterer imidlertid i en like kollektiv religiøs og seksuell ekstase, herunder den tidligere sensurerte scenen omtalt som «Rape of Christ» – hvor nonnene river ned et gedigent krusifiks og begjærlig kaster seg over Kristus-skulpturen på korset.
En annen scene som Warner Bros. klippet ut av filmen av hensyn til sensuren, involverer for øvrig også masturbasjon, uten at vi skal gå nærmere inn på den. Ikke av bluferdighet, men fordi det vil røpe for mye av handlingens avsluttende del.
Sex, vold og religion
Om det vi derimot har beskrevet fremstår som mer enn en smule «over toppen», så er det inntrykket helt korrekt. Det er ingen ting i filmen som minner vagt om minimalisme. The Devils byr på en raus mengde kåte nonner som løper rundt i et slags hysteri med like lite klær som Reed og Bates i brytekampen med de lett skjulte homoerotiske undertonene i Women in Love. Den forknytte Søster Jeanne er krumbøyd og pukkelrygget som Quasimodo fra Ringeren i Notre Dame, mens Fader Pierre Barre, spilt av Michael Gothard med langt hår og John Lennon-briller, leder demonutdrivelsen nærmest som en moderne rockestjerne. Den brutale tidsepoken som skildres, introduseres med likene som omgir pestrammede Loudon, og volden blir i høyeste grad voldsom med torturen under de mangfoldige avhørene. Straffen som kan vente Grandier er å bli brent levende på torget. Og over det hele hviler katolisismen med all sin ikonografi og symbolkraft.
Også formmessig er The Devils på alle vis ekstravagant. Det visuelle uttrykket er preget av ytterst stilfullt fotografi av David Watkin, med lekre kamerabevegelser og ofte uortodokse vinkler og posisjoner. Den fremragende produksjonsdesignen er ved Derek Jarman, som desto mer imponerende gjør sin første spillefilm som produksjonsdesigner før han senere skulle bli en anerkjent regissør selv. Peter Maxwell Davies’ ukonvensjonelle filmmusikk drar veksler på det avantgardistiske, sakrale og urovekkende, mens Shirley Russells kostymedesign bidrar ytterligere til en usedvanlig storslått film.
I en tid hvor «set pieces» og produksjonsdesign i en slik skala som oftest skapes digitalt, er det sjeldent bergtagende å se dette utformet fysisk, med alt det tilfører av taktil finesse og pustberøvende nærvær.
Skuespillerstilen er ekspressiv, men samtidig overbevisende og nyanserik. Særlig gjelder dette Reed i rollen som Grandier, som først fremstår som en hovmodig maktinnehaver som følger sine kjødelige lyster, men også nyter reell respekt og anerkjennelse som leder – og senere skal finne en dypere mening i all sin grusomme lidelse.
Fra synder til helgen
Filmens i mange øyne lite salige blanding av vold, sex og religion var kanskje å be om både forargelse og sensur. Også i dag er filmen sterk kost, men først og fremst på grunn av dens brutale tortursekvenser. Det var imidlertid skildringen av religion (med all sin usømmelighet og etter sigende kjetterske fremstilling) som skapte størst oppstandelse da filmen opprinnelig ble lansert, deriblant reaksjoner fra Vatikanets egen avis og diverse religiøse organisasjoner. The Devils inneholder ingen overnaturlige elementer, og retter skarp kritikk mot den katolske kirke. Interessant nok hadde Russell selv konvertert til katolisismen på femtitallet, og skal ha bevart troen livet ut – til tross for at han angivelig også har uttalt at filmen var «den siste spikeren i kista» til hans katolske tro.
For filmskaperen var The Devils en fortelling om hjernevasking og misbruk av religion, og ikke minst ønsket han å rette skyts mot den etter hans syn uhellige foreningen mellom stat og kirke. Men den var ikke nødvendigvis en kritikk av selve religionen. I 2011, samme år som han døde, omtalte Russell The Devils endatil som en religiøs film om forringelsen av religiøse grunnprinsipper.
Med nåtidens blikk kan deler av handlingen forsåvidt også ringe noen andre og mer samtidige klokker. Grandier er en mann med sine svin på den metaforiske skogen, men møter anklager som både er feilaktige og på ingen måte står i proporsjon med hva han faktisk har gjort seg skyldig i. Om man velger å ta dette aspektet ved fortellingen til inntekt for moderne menn med makt som faller i offentlig unåde etter #metoo-beskyldninger, bør man dog være varsom med å trekke sammenligningen for langt. I The Devils er Grandier offer for statlige og kirkelige krefter som ser seg tjent med at han mister sin posisjon, slik at de kan øke sin egen makt. For å oppnå dette manipuleres også de angivelig besatte nonnene til å utføre blasfemiske handlinger. Som vi har vært inne på, innser Grandier etter hvert at hans rolle i det som utspiller seg tjener en høyere funksjon. Istedenfor å gi etter og bekjenne syndene han er anklaget for, står den i utgangspunktet lastefulle presten prinsippfast opp mot de religiøse autoritetene og deres hykleri. Som en martyr, kan man kanskje si. Eller med Russells egne ord: En synder som blir en helgen.
Selv stilte Russell seg uforstående til at filmen skulle være kontroversiell, all den tid den gjengir faktiske historiske hendelser, og ikke var noe han selv hadde funnet på. En tilsvarende argumentasjon brukte Paul Verhoeven i 2021 da han ble møtt med anklager om blasfemisk innhold i sin film Benedetta, som på mange vis er nært beslektet med The Devils. At slike filmer like fullt vekker sterke reaksjoner, sier formodentlig også mye om filmmediets kraft. The Devils er stadig en mektig, skjellsettende og nært sagt besettende filmopplevelse. At den fortsatt kan sies å være sterk kost, er ikke utelukkende grunnet den tidligere nevnte volden og torturen, men også den kraftfulle bruken av filmatiske virkemidler.
Den komplette filmens gjenoppstandelse
Veien frem til den nyrestaurerte og fullstendige versjonen av The Devils har vært lang og tornefull. Interne krefter i Warner Bros. i USA skal ikke ha vært videre begeistret for at den noensinne skulle se dagens lys. At den nå omsider er tilgjengelig, skyldes i stor grad den britiske filmkritikeren Mark Kermode, som forstod hvor mye de fjernede delene betød for Russell da han intervjuet filmskaperen i 1995. Til tross for at Russell mente at de ikke ville være mulig å oppdrive og trolig var destruert, satt Kermode seg fore å finne dem.
Med omfattende bistand fra Warner Bros. i Storbritannia gikk han gjennom loggføringer av arkivmateriale, og kom over en filmrull oppført som «C Cut 89.» Kermode husket at den britiske filmsensuren opprinnelig hadde klippet 89 sekunder ut av The Devils, og boksen med gammel film skulle da også vise seg å være dette materialet – om enn i ferd med å gå i oppløsning. Deretter fulgte arbeidet med rekonstruksjon og etter hvert restaurering av spillefilmen, og til sammen har prosessen strukket seg over flere tiår. Selv om Russell døde før han fikk se den ferdigstilte restaurerte filmen, rakk han å godkjenne den rekonstruerte versjonen med alle de opprinnelige scenene klippet inn.
Ken Russells The Devils hadde norsk kinopremiere 16. oktober. På Cinemateket i Oslo vises den som Månedens film ut måneden, og filmen har i tillegg blitt satt opp på flere andre kinoer. Dermed er det omsider mulig å se dette lenge utilgjengelige mesterverket i all sin fandenivoldske prakt – usensurert og komplett, restaurert og i kinosal.
«At et studio, i disse tider med mange digitale plattformer, neglisjerer en glemt perle er vanskelig nok å forstå.» Hvorfor tok det så lang tid før filmen igjen ble vist på kino? Les Dave Kings tanker om Warner Bros. sin behandling av filmen som han skrev i 2016 for Z filmtidsskrift. Kings tekst sto for øvrig på trykk i Z nr 1-16, som er til salgs her.
