Er det ikke ganske merkelig? Vi sitter foran fjernsynsskjermen med klumpen i halsen når vi følger med på hvordan det går med en syk undulat som heter Billy … Ikke har vi noe nært forhold til denne fuglen, ikke kjenner vi eieren av den, men når vi ser hvor trist og opprørt eieren blir når han får beskjed av veterinær Trude Mostue om at det står alvorlig til med lille Billy-undulat, så blir vi som tilskuere litt triste vi også. Vi håper det går bra og vi vil gjerne se hvordan det går med ham. Vil han greie seg og hvordan vil eieren reagere på et eventuelt negativt resultat?
I en serie som Veterinærer i praksis (Vets in Practice, NRK1) møter vi hver uke hverdagsmennesker og deres kjæledyr, og vi møter veterinærer som viser så mye av sitt liv at vi etter hvert kan føle at vi blir mer og mer kjent med dem. Vi tar del i veterinærenes mer eller mindre daglige liv. Vi er med dem i helt hverdagslige gjøremål, som når de søker på jobb, når de forlater et arbeidssted og når de får et annet. Vi er med som tilskuere når de får kjærester, når de gifter seg og vi er med når de flytter og når de er i konflikt med arbeidsgivere. Ikke minst så er vi med dem i jobben deres og ser hvordan de takler ulike utfordringer. Vi er med på oppturer og nedturer og observerer disse hverdagsstjernene i vanskelige perioder og i øyeblikk som de lykkes. Kanskje det ikke er så merkelig allikevel, at vi sitter på kanten av stolen og følger nøye med når ulike kjæledyr skal opereres og behandles for ulike skavanker. Vil behandlingen være vellykket? Vil veterinæren greie å redde dyret som eieren er så glad i?
Veterinærer i praksis er bare én av de nye dokumentarseriene som har vist seg på norske fjernsynsskjermer det siste året og som går under betegnelsen dokumentarsåpe (eller: docusoap). Vi har fulgt flyplasspersonale (Airport), hotellpersonale (Hotel), kjøreskoleelever og -lærere (The Driving School) og veterinærer. Alle disse seriene er britiske produksjoner og i Storbritannia florerer det med ulike docusoaps som har hatt stor suksess 1. Dokumentarsåper har i noen år nå rullet over britenes fjernsynsskjermer, det er der en velkjent programform og nå har de dukket opp her i Norge om enn ikke (ennå?) i fullt så stort omfang.
Det kan være argumenter både for og mot at dagens dokumentarsåpe, slik som Vets in Practice, er en ny genre. Den er gammel i den forstand at den beholder dokumentartradisjonens klassisk observerende form, slik som cinema verité og direct cinema-tradisjonen. Samtidig laget Paul Watson allerede i 1974 dokumentarsåpen The Family for BBC, hvor familien Wilkinsons hverdagsliv ble fulgt av et BBC team. Teamet hadde til og med sin egen nøkkel til familiens hus (!) slik at de kunne komme og gå slik de ønsket, og ut av materialet laget de en tolv ukers serie i kronologiske episoder 2.
Tjue år senere laget Watson igjen en såpedokumentar: Sylvania Waters (1992) hvor det var en velstående australsk familie som ble fulgt og observert over en tidsperiode for å vise hvordan deres familieliv var. Begge seriene ble delt inn i et visst antall episoder og produsert som en føljetong, på samme måte som en TV-såpe.
Det som er nytt i dagens dokumentarsåper er at man i den observerende formen har blandet inn spontane intervju og kommentarer som ligger som voice-over. Publikum blir fortalt og veiledet samtidig som «karakterene» henvender seg til kamera og forteller hva de holder på med, hva de tenker og hva de føler. Dette skjer både når de er midt oppe i en handling eller når de har satt seg ned for å bli «intervjuet». Dette er velkjente filmatiske grep som blir brukt i dokumentarfilmer. Og det er nettopp det som er spesielt ved dokumentarsåpen, nemlig at man har slått to særdeles ulike, men populære genrer sammen, dokumentaren og TV-såpen, og ut av dette fått en tredje form: dokumentarsåpe.
Den menneskelige faktor
Noe av det som kjennetegner dokumentarsåpen er at den viser hva ulike institusjoner kan skjule av hemmeligheter. Den tar oss med bak scenen på ulike arbeidsplasser, inn i de rom vi ellers ikke ville hatt adgang til og rom som vi gjerne skulle visst litt mer om. Hva skjer der når og hvis vi ikke er tilstede? Fjernsynet gir oss denne muligheten til å få vite litt mer. Kanskje er det ikke alltid selve arbeidet innen disse ulike institusjonene som er det som er mest interessant, men heller det å se hvordan menneskene takler oppgavene. Det ligger også en gjenkjennelseseffekt i at det er «vanlige» mennesker med relativt «vanlige» jobber vi ser. Vi kan si «det har jeg også gjort», «det har jeg også vært igjennom». For det er jo i det hele tatt det nære og hverdagslige vi tar del i ved å være tilskuere til dokumentarsåpene. Vi observerer «hverdagsmennesker» utføre «hverdagsgjøremål», og det enkle og banale blir på en og samme tid gjort intimt og offentlig via fjernsynsskjermen.
Fra såpegenren har dokumentarsåpen beholdt den stramme dramaturgien: det er én hovedhistorie og mange mindre bi-historier. Det startes med hovedhistorien, men den blir oppdelt slik at andre hendelser kommer inn imellom. Det er hovedhistorien som holder episoden sammen. Selv om det ikke alltid er mye tid som er brukt på hovedhistorien sammenhengende, så er det dét vi sitter og venter på gjennom hele episoden. Det er hovedhistorien som får sin «løsning» til slutt, slik som i episoden i Vets in Practice hvor Allison gifter seg. Det er bryllupet til Allison som er hovedattraksjonen i episoden, men vi må sitte og vente på den store begivenheten fordi det er andre personer, andre dyreeiere og veterinærer, vi skal innom før selve «finalen». Slik kan vi si at hver episode er avsluttende, samtidig som det legges inn ting å vente på og følge med på i neste episode. Hver episode har hendelser som er ment som pekere fremover slik at det er noe som er «uløst», noe som vi som tilskuere kan få «svar» på ved å følge med neste tirsdag til samme tid.
Det denne egenskapen fra såpegenren som er nytt med en dokumentarserie som Vets in Practice, den har såpens «uendelighet». Serien startet med å følge veterinærstudenter i England og hadde da navnet Vet’s School. Det fortsatte med Vets in Practice, der vi fikk følge de nyutdannede veterinærene i sitt nye yrke, og nå skal en av stjernene i serien, nemlig norske Trude Mostue, følges i jobben sin som veterinær i en dyrehage. Slik fungerer dokumentaren som såpe, den fortsetter og fortsetter så lenge det er ting som skjer, så lenge det er en utvikling og så lenge hovedkarakterene, i alle fall noen av dem, er interessante nok til å følges videre.
En annen egenskap som er hentet fra TV-såpen er at også dokumentarsåpen består av et visst antall mennesker med sine relasjoner til hverandre. Fra tid til annen blir vi introdusert for nye personer og andre personer forsvinner ut av serien etter hvert. Det må skje noen forandringer og det må skje en utvikling, nye relasjoner, relasjoner som forandres, noen sier opp, bytter jobb, flytter, noen får kjæreste, noen skal gifte seg. Men som i en hvilken som helst TV-såpe må også dokumentarsåpen ha noe som er stabilt, den må ha sine stjerner. Det er viktig for dramaturgien at det er noen som er valgt ut til å følges nærmere enn andre og dermed være «hovedkarakterer». Og det er ikke bare jobben til disse «hovedkarakterene» som er viktig, men livet deres. De er de personene som er mer stabile, stabile ved at de alltid er der, vi vil alltid få vite hvordan det går med dem selv om enkelte andre «karakterer» forsvinner ut av serien.
Norske Trude Mostue i Vets in Practice er blitt stjerne i Storbritannia. Hun blir gjenkjent på gaten og invitert til delta på ulike veldedighetsarrangement nettopp på grunn av hennes popularitet og kjendisstatus. Hun har fått andre spennende jobbtilbud som er egnet for videre filming og nå skal hun også skrive bok…
Også en av de mannlige hovedkarakterene i samme serie fikk mye oppmerksomhet. Han ble kåret til en av de kjekkeste ungkarene i England, figurerte på forsiden på blader og ble stadig vekk invitert på festlige arrangementer som delvis vi som fjernsynspublikum også fikk observere.
Noe av svaret på populariteten til Vets in Practice ligger nok i at de har en stor fordel med det yrket de har valg ut, nemlig et yrke hvor dyr har en sentral rolle. Dette fører til at de har en garantert dramaturgi, det er alltid spennende. Det ligger også et sikkert engasjement i det at dyr appellerer til følelsene våre. Når dyr er syke eller må bøte med livet blir vi engasjerte, det er rett og slett skikkelig trist når en katt må avlives! Og når vi er engasjerte følger vi med. Tilskuere gjenkjenner seg i slike situasjoner, de har selv ofte hatt et dyr de har vært glad i og kanskje måtte skilles bort fra. Men vi har ikke bare dyrene, vi har også dyrenes eiere, slik at til sammen er det i alt tre sett med «liv» vi observerer: veterinærene, dyrene og dyreeierne.
Dette er noe som en del av de andre serien sliter litt med, nemlig at det skjer for lite, slik at produsenten selv må mer aktivt inn for å skape spenning. Det kan ligge en seermessing risiko i nettopp dette med at produsenten må inn å intervenere for mye. Hvis ting blir for opplagt regissert vil det være lettere for at publikum føler seg undervurdert. John Corner mener at nettopp det skjedde i den engelske utgaven av norske U 81/2, The Living Soap (BBC 1993-94) 3. Han mener at de der brøt den observerende stilen og folk trodde ikke på det de ble vist. Konflikter ble for lett avslørt som kunstige eller arrangerte. Det er heller ikke troverdig å for eksempel ha kamera inne på soverommet midt på natta. Virkeligheten må fanges som den er, ellers kan man ødelegge troverdigheten.
«Karakterene» bidrar også til å høyne troverdigheten ved å være mest mulig naturlige. De må være «mest mulig seg selv» og gi inntrykk av at de ikke bryr seg om hva tilskuerene mener om dem. De må vise mye slik at tilskuerene kan sitte igjen med følelsen av å ha gått nesten litt for langt inn i privatlivet deres. Men denne utlevering av seg selv skjer ved at de aller fleste har en rimelig stor kontroll over hvordan de fremstår.
Hvis billedstilen blir for ekspressiv eller eksperimentell kan formen ha lett for å sluke innholdet. Det at en av karakterene av og til henvender seg til kamerateamet og sier: «slå av nå», er også et virkemiddel som av og til blir brukt. Slik som Steve gjorde i Vets in Practice når han skulle utføre en viktig og komplisert operasjon for første gang. Han henvendte seg til kamerateamet og sa at de skulle slå av kamera fordi han tydeligvis ikke kunne konsentrere seg med vissheten om at kamera filmet ham. Dette er med på å øke troen på at det som filmes ikke er konstruert, men reelt.
Fakta eller underholdning
Om dokumentarsåpe skal plasseres i «båsen» fakta eller underholdning er også et diskusjonstema ettersom den er et produkt av to særdeles ulike genrer: dokumentaren som er en høystatusgenre og TV-såpen som lider av en lavere status. I dokumentarsåpe-formen er det de mest banale og hverdagslige hendelser og episoder som brukes som underholdning. Det bygges opp med en spennende dramaturgi, man plukker ut noen personer som egner seg til å være stjerner og så har man en fascinerende form som trekker tilskuere. Har så dokumentarsåpen kommet for å bli, eller er hybriden så «vanskapt» at den ikke vil ha noe langt liv? Den britiske produsenten Andrew Bethell spår at konseptet er på vei bort fra TV-skjermene i England fordi det rett og slett har blitt for mange av dem 4.
Dokumentarfilm er en populær genre her i Norge, men det har så langt vært den faktaorienterte, den som etter britisk definisjon faller inn under betegnelsen «utvidet reportasje». Dokumentarsåpen, slik vi har sett av de britiske produksjonene, er beslektet med både virkelighetsfjernsyn (reality-TV) og dokumentarfilmer av typen video-diaries. Disse typene dokumentarfilm har vært synlige de to – tre siste tiårene og mye av målet for dem har vært å skulle gi en nær fremstilling av mennesker. Produsenter så muligheter for å komme nært innpå mennesker og ut i fra det lille nære kan man si noe om det større. Nye ting er spennende og nysgjerrigheten er en menneskelig egenskap. I noen tilfeller velger man å kalle det behov for informasjon og kunnskapslyst, mens det i andre tilfeller er snakk om ren voyeuristisk lyst. Men hvis såpe-formen blir for fremtredene, at det blir for tydelig, kan det bringe statusen på formen ned. Problemet kan være at såpe-formen på dokumentaren etterhvert blir brukt kun for å holde på underholdningsverdien og glemme at det må fortelles en interessant historie fra et interessant miljø.
Det at det blir «for mye» av det samme, ligger vel i at man starter å kopiere hverandre. Når man oppdager en form som trekker seere, hiver mange seg på og ønsker å produsere det samme. Men dokumentarsåpen er avhengig av troverdige og spennende karakterer, det holder ikke at det er «nytt». Hvis man går tom for miljøer som egner seg, holder det sjelden i lengden å skape kunstige konstellasjoner og miljøer. Det har tilskueren lett for å avsløre.
Dette er utfordringer som norske produsenter av dokumentarsåper nok vil komme til å støte på. Både på grunn av Norges størrelse og dermed etterhvert begrensninger i antall miljøer og også fordi nordmenn er et noe mer reservert folk som kanskje ikke er så lett å overtale til å slippe et kamera innpå seg som skal blottlegge dem. Det kan være lettere å spille en karakter, istedenfor «å være seg selv».
Selv om dokumentarsåpen er godt innarbeidet og velkjent i Storbritannia, så er konseptet relativt nytt og spennende her i Norge og det skal blir interessant å se hva kommende norske produsenter av dokumentarsåper får til i tiden som kommer.
Noter:
Sight & Sound, utg. 9 1999 / Mediawatch 99
Corner, John (1996), The Art of Record , Manchester, Manchester University Press
Ibid.
Sight & Sound, utg. 9 1999 / Mediawatch 99
