Ingen har en så omfangsrik sexfilm-historie som Japan. Hva gjorde pinku eiga-fenomenet så stort?
Jeg vet ikke om noe annet land som kan vise til en like imponerende arv av kinodistribuert softcore-sexfilm, som det Japan kan. Fra andre halvdel av det20. århundret er det ingen som kan toppe dem, verken når det gjeler kvalitet eller i filmomfang. Gjennom 1960-, 1970- og 1980-tallet utgjorde mykpornofilmer om lag halvparten av den nasjonale filmproduksjonen (som da lå på rundt 300–500 filmer årlig). Mellom 1971 og 1988 viet Japans eldste store filmstudio, Nikkatsu, alle sine ressurser til å produsere rundt 50–60 filmer i året i sin profilerte Roman Porno-serie. Og både filmene og regissørene deres ble møtt med en grad av kritisk seriøsitet i offentligheten som kan virke overraskende i dag.
Det har blitt skrevet mye om det såkalte pinkfilm-fenomenet (pinku eiga, og heretter også omtalt som det), men det bør understrekes at begrepet, slik det forstås i Japan, har en svært presis betydning. Strengt tatt viser pinku eiga til uavhengige softcore-sexfilmer produsert i Japan på 35mm av et begrenset antall produksjonsselskaper som spesialiserer seg på denne typen voksenfilmer. Filmer som i tillegg vises gjennom en landsdekkende kjede av dedikerte pornokinoer (seijin eiga-kan) som utelukkende viser japanskproduserte filmer.
Begrepet omfatter ikke direkte-til-video-utgivelser, verken softcore-dramaer eller den omfattende produksjonen av hardpornofilmer (Adult Video, AV) som vokste frem tidlig på 1980-tallet. Det omfatter heller ikke lignende filmer produsert av Japans store filmstudioer, selv om enkelte vestlige kritikere feilaktig har brukt betegnelsen om filmer som gjennom årene har hatt en særlig dristig tilnærming til nakenhet og seksualitet: Filmer som dekker alt fra Seijun Suzukis banebrytende fortelling om etterkrigstidens prostitusjon, Gate of Flesh (1964), via ero-guro («erotisk grotesk») skrekken i Yasuzō Masumuras Blind Beast (1969), til Toshiharu Ikedas velpolerte filmatisering av Junichirō Tanizakis The Key (1997) – en historie om sjalusi og seksuell besettelse sentrert rundt en dagbok, som også ble filmatisert av Tinto Brass i Italia i 1983. Teknisk sett omfatter betegnelsen heller ikke Nikkatsus Roman Porno-produksjoner, ettersom dette var et stort studio der filmene ble laget med budsjetter som gjerne var mer enn dobbelt så høye som for en typisk pink film.
