Det er et års tid siden Budbringeren ble spilt inn. Robert Skjærstad er bosatt på øvre del av Grünerløkka, et område som for ti år siden kunne egnet seg som location for antihelten Roys bravader. I dag har det Oslo østs høyeste boligpriser. Robert bor i en bygård med trivelig bakgård og flotte trær. At man har bakgårdsfester om sommeren kommer ikke som noen overraskelse. Ei heller at noen vil ha slutt på dem. Selv bor Robert aleine. Han serverer kaffe til baguettene.
Robert er egentlig fra Harestua; en halvtime med tog fra Oslo, så er man ute i Guds frie natur. Det er med andre ord ikke stedet å komme fra hvis man vil bli rockestjerne.
-På Harestua spiller man i korps eller går på ski. Det finnes lite eller ingenting å gjøre der. Jeg begynte med skoleteater i 6. klasse, men ville heller spille trommer i band. Da jeg var 17 bestemte jeg meg for å begynne på Agder folkehøgskole, for der hadde de både musikk og teater. Det var et sjokk å komme ut i verden, jeg hadde omtrent ikke vært utenfor Harestua. Så var jeg revymusiker en periode.
Den dødsalvorlige rockeren Nick Cave messer på stereoanlegget. Jeg har den siste tiden konstatert at et band med navnet Kåre & the Cavemen har høstet strålende kritikker for den første plata si. Bandet er fra Harestua, men det er kanskje de eneste rockerne vi får derfra.
-Jeg har nok lagt rocken på hylla. Det er faktisk syv år siden jeg rørte trommene sist, men jeg får ta en øl med Kåre & the Cavemen så får vi se. De siste årene har alt skjedd tilfeldig, og det ene har tatt over etter det andre. Samtidig har jeg hatt flaks og vært på rett sted til rett tid.
Robert forteller i rolige vendinger, til tross for at man kanskje hadde ventet litt mer brå og uventetede uttrykk fra en kruttønne av en ex-trommeslager. Han er ingen mann av store ord. Derimot er han hyggelig, lavmælt og engasjert. Han har vært med i utallige oppsetninger med frie teatergrupper, og gjennom dette havnet han en periode på Nationaltheatret.
-I 1987 spilte jeg i Beckett-stykket Sluttspill med noe som het Entreteatret. Stein Winge så meg der og ringte. Man sier ikke nei når Winge ringer. Etter et halvt år der dro jeg til Molde og Teatret Vårt. Siden har det stort sett vært noe å gjøre hele tiden.
Grusomhetens teater
-I det siste har det handlet mest om fysisk teater og Artaud, Lars Øyno og grusomhetens teater. Her finnes intet psykologisk spill. Arkitektur, lys, stemmer og kulisser er like viktige som teksten. Jeg foretrekker variasjon og liker å arbeide med forskjellige uttrykk og genre. Det blir en spennende symbiose, der alt gir noe til det andre hele tiden. Derfor søker jeg heller ikke den saliggjørende måten å spille teater på. Jeg tror ikke det finnes en måte som er bedre enn noen annen. Da er det lett å bli låst i uttrykket. Alt er fysikk og en klar tanke.
Dette er noe som Robert intenst og levende forteller om, liksom hans angstfylte førstemøte med Pål Sletaune.
-Det var tilbake i 1987, da jeg spilte Beckett. Jeg var helt snau på hue og gikk rundt i noe som kunne minne om en taxi-uniform. På en fest dukker det opp en fyr med en svær gipskrage rundt halsen. Han går bare etter meg og ler og ler. Jeg trodde fyren var helt gæern, vel så jeg lettere sprø ut, men allikevel. Lattermaskinen var Pål Sletaune. Et par år seinere traff jeg ham igjen i Molde, der han jobbet med Schwitter-dokumentaren sin, forøverig en kunstner vi begge har stor sans for. Det var imidlertid på audition til Eating Out vi ble kjent.
Mange husker nok denne kortfilmen som gikk som forfilm på kino. Her spiller Robert en fyr som gjør et mislykket forsøk på å rane en hamburgerbar sammen med den sultne og lite samarbeidsvillige dama si, spilt av Anneke von der Lippe. I likhet med Roy-figuren i Budbringeren havner Robert i trøbbel her også.
-Filmen bærer preg av Påls sans for de mer slitne og heslige miljøene, og det var vel derfor han valgte meg, kommer det humrende fra Robert.
Siden du hadde jobbet med Sletaune under Eating Out, ble du vel headhuntet til rollen som Roy?
-På ingen måte. Det var en forbanna lang audition, og Pål forsøkte alt som kunne krype og gå. Jeg røra rundt i rommet sammen med Pål og castingansvarlig, og testa ut Roy-figuren i forskjellige situasjoner.
Hva tiltrakk deg ved denne figuren?
-Han er en frekkas og en snik og klarer alltid å lure seg unna. Det er interessant. Han har et savn, uten at han helt vet hva dette savnet er. Det er noe han oppdager etterhvert. Samtidig ønsker han seg ikke noe annet sted for han kjenner bare den verden han er i og han er veldig redd for det ukjente. Han spiser spaghetti på boks for den kjenner han, frostis kan gå an, mens camilleteen spytter han bare ut.
Finner du mange likhetstrekk mellom deg og Roy-figuren?
-Ja, jeg gjør jo det, det blir selvfølgelig mye meg i ham. Han er jo også en søkende type. Uansett er det en type jeg ikke hadde vanket sammen med. Riktignok har jeg bodd på lignende steder, bortsett fra at Roy har både TV og telefon, noe jeg ikke hadde da jeg flyttet til Oslo. Jeg tror imidlertid fritida hans består i å spille flipperspill, lese tegneserier og pornoblader. Han hadde neppe giddi å være med på kino, når man like gjerne kunne sitte hjemme å se på video. Det verste var allikevel underbuksa han går rundt i. Den er rett og slett jævlig.
Hekking – sortering av post
La du opp til et spesielt uttrykk i Budbringeren?
-Litt uhøytidelig sagt forsøkte jeg meg i retning av method acting/Stanislavskij, en metode jeg synes funker veldig bra på film hos dem som kan det. Jeg jobba noen uker på posten, installerte en hekk hjemme i leiligheten, der jeg hekka inn min egen post. Jeg gikk sammen med et postbud noen ganger og fikk lov til å trille tralla hans innimellom. Gummismukk på fingeren fikk jeg også, men den var så tett at den omtrent skapte soppinfeksjon. Det var ferdigheter jeg måtte lære meg. Når man har arbeidet et sånt sted i flere år så gjør man tingene på en spesiell måte og det er min oppgave som skuespiller å fange opp hva det spesielle er.
Hvordan formet du figuren?
-Heldigvis bruker ikke Pål manuset sitt som en fundamentalistisk skriftlærd. Han er åpen for forandringer. Han er veldig opptatt av forarbeidet til skuespillerne, slik at de får satt seg skikkelig inn i karakterene. Han bruker heller tid og penger på det enn på kraner og dyre locations. Derfor ble det mye improvisasjon på settet, og mye ble skrevet underveis. Ofte improviserte vi rundt et tema og gikk deretter direkte løs på scenene og så hvordan det gikk. Når man jobber såpass mye på settet oppnår man en trygghet som gir en slags frihet og utforskertrang. Dette er gull verdt. I stedet for kryss og merker brukte vi sandsekker, slik at vi skuespillere kunne konsentrere oss fullt og helt om situasjonen. Tekst brukte vi aldri. Det gjaldt å få det så friskt som mulig. Under vaskescenen for eksempel, sto Pål på siden og kom hele tiden med innspill. Det var helt all right. Vi brukte også video, slik at jeg fikk tilbakemelding med en gang. Pål vet absolutt hva han ikke vil ha, men det er ikke lett å forklare hva jeg gjorde feil. Ulempen ved å se seg selv umiddelbart etter opptak er imidlertid at man lett blir selvopptatt.
Innspillingen tok 40 dager. Forarbeidet tok bortimot to måneder pluss ettersynk. Som regel gjorde vi tre-fire opptak til hver enkelt scene, men noen ganger var vi oppe i ti. Det er slitsomt. Ikke bare gjentagelsen, men man blir forferdelig stressa. Her stemmer det virkelig at tid er penger. Det er noe man bare må prøve å glemme. Heldigvis hadde vi Kjell Vassdal bak kamera, som er gammel i gamet. Han er en rolig type. Han klarte å overføre den roen på oss andre også.
Kjendistilværelse
Ble Roy-figuren slik du i utganspunktet hadde tenkt deg den?
-Jeg ville helst dratt det hele lenger ut. Spesielt kikkeraspektet fascinerte meg, men da hadde det vel blitt en grisefilm, så det var bra jeg hørte på Pål og at han holdt styringa.
Hva er inntrykket ditt nå da filmen er ferdig?
-Jeg har ennå ikke sett den. Jeg var med å presentere den under Oslo-filmdager, men jeg gikk raskt. Med en puls på over 300 er det umulig å få med seg hva som skjer. Sterkt er det at filmen har fått et så stort publikum som den har gjort. Jeg trodde den skulle være en relativt smal film, men det er den jo ikke. Selv kritikkene har jo jevnt over også vært gode. Jeg er svært glad det gikk som det gikk for jeg skal tross alt leve med dette resten av livet.
Som kjent er det bare fotballspillere og idrettsutøvere som får stjernestatus i Norge i dag, så Robert har ikke merket allverden til kjendisstatusen.
-Det har blitt mange intervjuer, og det er litt merkelig, nesten ett år etter at filmen ble ferdig. I tillegg har jeg jobba intenst i det siste, så foreløpig har det vært lite med gratis øl og autografskriving. Jeg sitter fortsatt her aleine og ingen ringer. Her om dagen skulle jeg på Eldo for å se en eller annen film. Jeg var ikke klar over at Budbringeren gikk der. Da jeg oppdaget det, var det bare å snu i døra. Fikk følelsen av at alle stirra på meg. Det er kanskje noe man venner seg til.
Det siste sier han med et et skjelmsk smil i det han dekker seg bak en ny slurk av kaffen. Han legger derimot ikke skjul på at han er en flittig kinogjenger. Ikke bare det, han ser også mye norsk film.
-Jeg ser faktisk det meste av det som blir laget av spillefilm her hjemme, men jeg vil ikke komme med noen dom over norsk film. Det er mye som skal klaffe for at en film skal bli god og jeg vet hvor vanskelig det kan være. Et gjennomgående trekk for norsk film er nok at den har vært preget av veldig mye landskaps- og naturbilder. Det har ofte gått på bekostning av en god story. Nå er det imidlertid en ny generasjon på gang, som virker svært spennende.
Når det gjelder skuespillere i norsk film er ikke Skjærstad like tilbakeholden. Bjørn Sundquist er favoritten.
-Han fikser både film- og sceneformatet med glans. Han er vanvittig bra. Punkt slutt.
Om utenlandske skuespillere er han enda snauere i sin karakteristikk; Klaus Kinski, kommer det kontant. Litt mer forsiktig blir han når han snakker om sine neste filmplaner.
-Jeg vet ikke annet enn at Pål og Jonny Halberg skriver på noe nytt. Jeg håper absolutt på noe nytt. Jeg trivdes veldig godt med de jeg jobbet sammen med, og det kan bli lite å gjøre utover våren. Uansett har jeg lyst til å jobbe mer med film, men i denne bransjen kan man ikke ta noe for gitt.
Min tid er ute. Robert skal av gårde til nytt intervju. Denne gang i forbindelse med figurteatret «Et drømspill» på Black Box. Han og Anneke von der Lippe er de mest kjente ansiktene i stykket der de paradoksalt nok ikke er å se. Og det er de som må møte pressen og promovere stykket. En situasjon Robert ikke føler seg videre vel i, men som han nok må venne seg til.
