Hva innebærer det å være en amerikansk dokumentarfilmskaper i dag? Michael Rowley forteller om hvordan det er å lage film i en nasjon der varsellampene blinker og uler, og advarer norske filmskapere mot å tro at det ikke kan skje her.
Vi gikk forbi skarpskyttertårnet, som lå inneklemt mellom to seksjoner av den ti meter høye betongmuren. «De bruker ikke det tårnet der så mye lenger», sa Mohammad. Ved foten av tårnet var betongen svidd – etter at ungdommene i leiren hadde tent bål der for å røyke ut de israelske soldatene.
De andre tårnene, strategisk plassert rundt leiren, var derimot bemannet. Vinduene åpnet og lukket seg, og skyggelagte ansikter kikket ned på enhver aktivitet utenfor. Det føltes som Big Brother. Det vil si: Om Big Brother hadde ønsket at du skulle vite at han var der og hadde full kontroll. Og ville at du skulle vite at han kunne knuse deg når som helst. Tre grønnkledde soldater kom gående mot oss, og to ungdommer kastet stein i deres retning. Soldatene løftet våpnene sine og skjøt. Gummikulene pep forbi meg i lufta. Det første instinktet mitt var å løpe vekk eller kaste meg i dekning, men Mohammad holdt det samme rolige tempoet og fortsatte mot målet vårt. Så jeg gjorde det samme. Det var bare nok en dag i Aida-leiren.
