Gamle skillelinjer innenfor medielandskapet er i ferd med å bryte sammen. Det digitale problemkompleks begrenser seg ikke lenger bare til datamaskinens dominerende rolle som styrings og administrativt verktøy i samfunnet, samt til dens nye rolle som kommunikasjonsmedium (Internett). Den digitale teknologi vil etterhvert gjennomsyre nesten all sosial praksis i samfunnet. Filmen vil i den sammenheng ikke være noe unntak. Det digitale har blitt et nytt paradigme. Postmodernisme og kaosteori er borte fra den kulturelle diskurs. Digitalitet har blitt vår nye tids rettesnor.
Jeg vil her kort gå inn på noen av de aspekter ved Negropontes bok som kan sies å også gjelde filmen. Boken hans er delt i tre deler, og det meste vil bli hentet fra den første. Resten av boken beskjeftiger seg ikke direkte med underholdningsindustrien, men burde likevel være av interesse for Zs lesere. Negroponte er en spesialist innenfor feltet multimedia og digitale media. Når han hevder noe, burde man lytte. Boken er velskrevet og konsis. Den er absolutt lett å anbefale.
Mediet er ikke budskapet
Å sette Marshall McLuhan sin tese om at «mediet er budskapet» i fornektende form, er det nærmeste man kommer en sammenfatning av Nicholas Negropontes bok. Han bruker da også setningen flere ganger selv. Grunnsynet i boken går ut på at i den nærmeste fremtid vil de tradisjonelle mediene slutte å fungere i sin nåværende form. Eller mer korrekt: han ønsker og tror at dette vil skje. Det er en konsekvens av den digitale teknologi som man ikke kan komme utenom. Med dette menes ikke at institusjoner som aviser, radio, TV og film vil opphøre å eksistere. Det som vil endres er bruken av dem. Og ved at bruken endres, vil de ikke lenger ha den formende funksjon i samfunnet som McLuhan hevdet at de hadde. For ham var ikke innholdet i filmen av viktighet. Det han vektla var den sosiale praksis knyttet opp til filmen.
I fremtiden vil man sannsynligvis bruke kinoen i samme omfang som i dag. Eller kanskje til og med mer. En trøst for elskere av film på kino er at Negroponte ikke nevner kinofilmen ett eneste sted i sin bok. Det er ikke innenfor det feltet at den store revolusjonen i informasjons og underholdningsindustrien kommer til å gjøre seg gjeldene. Endringene kommer på distribusjons og produksjonssiden.
Negroponte har et utpreget dualistisk syn på informasjonsproduksjonen i samfunnet. Han deler den opp i bits og atomer. Bits er selve informasjonen, atomer er produktet eller varen. I dag fyller informasjons og underholdningsindustriene begge roller. De både lager (innholdet) og pakker varen. Det er dette aspektet som vil endre seg. Og denne endringen vil i følge Negroponte forandre hele medielandskapet.
Atomene forsvinner
Filmruller og videokassetter vil ikke være fremtidens distribusjonsform. Innholdet vil bli bli hentet direkte ned fra en sentral enhet.
Den nye digitale CD-disken for koding og lagring av film, VDV, representerer dermed innenfor Negroponte sin visjon ikke noe revolusjonerende. Han kaller dette «pakket media». Den er et mellomstadie før man kan begynne å distribuere levende bilder direkte over nett. CDdisken er, til tross for sin digitale karakter, fortsatt et atom. En digital videokassett. Fremtidens distribusjonsform til hjemmet vil ha mer til felles med dagens Tvformidling. Med den forskjell at man i større grad enn i dag kan velge hva man vil se, og når man vil se det.
Dette er ikke nødvendigvis så veldig revolusjonerende. Videospilleren har gjort dette mulig i mange år allerede. Men det essentielle med bits er at de både er bærere av informasjon, samt bærere av informasjon om informasjonen. Det beste eksempelet er en vanlig musikkCD. Den inneholder informasjon om spilletid og gir mulighet til å adressere seg til ønsket spor. Dette gjøres mulig av bits som innholder informasjon om andre bits (hvor sangen begynner etc.). Mulighetene til å utvide dette aspektet er enorme mener Negroponte. Han tenker seg bits som innholder informasjon om type film som blir vist for eksempel. Man kan da programmere videospilleren for opptak av den type film man liker å se. Ser man bare thriller søker spilleren seg ut filmer innenfor denne genren. Videospilleren blir i denne sammenheng en liten datamaskin i seg selv. En autonom agent som fyller den rolle en programoversikt i dag har.
Negroponte forestiller seg derfor en fremtid hvor vi omgir oss med «smarte» digitalbaserte verktøy. Hvor muligheten ligger til stede for å programmere dem i forkant på basis av våre ønsker og behov. I dag ligger for eksempel «smartheten» hos senderen. Det er NRK og TV2 som velger ut nyheter og filmer for oss. I fremtiden vil vi innenfor et stort utall kanaler få datamaskinen til å velge dem for oss. TV’en eller videospilleren får mere preg av å være en datamaskin enn et tradisjonelt medium. Muligheten til å velge automatiseres. TV i sin nåværende sosiale praksis vil således opphøre å eksistere. I fremtiden vil det enda sjeldnere enn i dag være samsvar med sendetid og når man ser programmet.
Jeg vil hevde at disse vyene både har positive og negative sider. Det positive er at det vil gjøre det mulig å orientere seg i et tilbud som kommer til å vokse hinsides menneskets mulighet til å absorbere det. Det negative er at samfunnet blir enda mer fragmentert og at innholdet kan bli enda mer genrepreget enn det er i dag.
Produksjon
Hollywood vil innenfor det ovenfor nevnte scenario slutte å være en pakker av innhold. Dette vil ha konsekvenser for markedsføringen da selve » pakkingen» kommer til å bli foretatt av brukeren selv i hans eller hennes utvelgelse av filmer. Fremtiden vil ikke ha bruk for store selskaper som distribuerer atomer. De store distribusjonsselskapene vil etterhvert opphøre å eksistere.
Filmselskaper blir dermed rene innholdsprodusenter, og det kommer til å bli et enda tettere samarbeid mellom teknologi og innholdsprodusentene. Dette ser man allerede tendenser til. Det forgår i dag en kulturell konvergering mellom selskaper som produserer underholdningprodukter som TV’er og videospillere, og selskaper som produserer filmer, bøker etc. Negroponte referer til oppkjøpene av CBS Records og Columbia Pictures av Sony, og MCA av Matsushita, som eksempler på dette. Det beste eksemplet er kanskje likevel spillfabrikantene. Firmaer som Ninteno og Sega produserer både maskinvare og programvaren.
Negroponte ser de negative reaksjonene dette vekker i USA ikke bare på basis av en paranoia i relasjon til Japan, men på en dypfølt oppfatning av at det bør eksistere et skille mellom de som produserer innholdet og de som produserer maskinvaren. Ifølge Negroponte kommer dette skillet likevel til å opphøre helt. Teknologien er tatt ut av hendene på teknokratene, og det er innholdsprodusentene som vil utvikle verktøyene videre. Det gamle skillet mellom teknologi og innhold vil derfor opphøre å eksistere. Det beste eksempelet på dette er kanskje filmen Toy Story , den første 100 prosent digitale film, som i disse dager vises i Norge. Filmen er resultatet av et samarbeid mellom Hollywood og Silicon Valley. Det som nå refereres til som Siliwood.
Kanalen er budskapet
I følge Negroponte er det fire elektroniske veier inn i det vanlige hjem: telefon, satellitt, kabel og landbasert kringkasting. Det er bruken av disse som kommer til å være de «nye mediene» ved at de defineres på basis av sitt innhold. Satelittsendinger ser Negroponte bare som formålstjenlig i relasjon til nasjonale eller internasjonale nyheter og store sportsbegivenheter. Landbasert kringkasting vil rette seg mot regionale nyheter og dette kommer til å være den viktigste distribusjonskanalen for reklame. Kabel vil bli benyttet til distribusjon av filmer og andre relaterte programmer. Og til sist, telefonen vil som i dag være en interaktiv kanal mellom to eller flere mennesker. Herunder finner man Internett. Kanalen blir med andre ord budskapet.
Hvor finner man så kinofilmen innenfor dette tilbudet? Negroponte nevner det ikke. Han hevder derimot at virtuell virkelighet kommer til å bli morgendagens underholdningsform. En Jurassic Park hvor man selv skaper historien, som han formulerer det. Det er min oppfatning at visning av film for et massepublikum på kino vil fortsette å eksistere. Innenfor Negroponte sin visjon kan den få samme status som de nevnte sportsbegivenheter over satelitt. For hvorvidt distribusjon vil foregå på basis av atomer eller ikke, er nemlig av mindre viktighet. Det vil ikke innebære noen store forandringer for brukeren. Slik sett vil filmen i seg selv, og som sosialt rituale, fortsatt være budskapet.
Org.tittel: Being Digital Forfatter: Nicholas Negroponte Oversatt av Henning Kolstad Utgiver: Coronet Books, 1995, 249s. I Norge: Tiden Norsk Forlag
