I 30-årene var fortellemåten i norsk film i ferd med å tilpasse seg Hollywood-filmens dramaturgiske idealer. Også Leif Sinding, som hadde laget film siden midten av 20-årene var sterkt påvirket av denne utviklingen. I sin film Morderen uten ansikt fra 1936 forsøker Sinding, som Ibsen i Den hemmelighetsfulle leiligheten vel et tiår seinere, å finne fram til en alternativ fortellemåte. Eksperimentet kan knapt kalles vellykket. – Filmen er et brudd, en estetisk «skandale», men kanskje mer interessant enn mange av de mer vellykkede filmene i vår ansiktsløse filmhistorie.
