Norman McLaren var filmskaper, og foretrakk at filmene hans talte for seg selv. Som følge av hans fremtredende posisjon som animatør og filmpioner, var han imidlertid etterspurt som jurymedlem, og til å opptre i offentlige sammenhenger. Han mottok også en mengde brev, ofte fra studenter og filmskapere som gjerne ville arbeide med ham eller ved National Film Board of Canada. Han ble også temmelig ofte bedt om å gjøre rede for sine teknikker, og sine meninger om filmatiske og kunstneriske forhold. McLaren tok disse brevene svært alvorlig, og flikket gjerne lenge på svarbrevene sine. En gang omkring 1950 bestemte han seg for å skrive tekniske noter til hver av sine filmer. På den måten kunne han raskt svare på forespørsler om teknikkene sine.
Norman McLaren var ikke det man ville kalle en intellektuell. Han var i stor grad påvirket av surrealisme, og var lite villig til å tenke på «værensgrunnen» til det som opprant på lerretet i hans abstrakte filmer. Jeg husker at jeg engang spurte ham: «Drømmer du filmen, eller filmer du drømmen?» «Åh,» svarte han, «det er et av de der franske spørsmålene!» Slutt på samtale.
Dette til tross, han var meget opptatt av å forstå kommunikasjonsprosessen; for eksempel regnet han R.L. Gregorys «Eye and Brain» som nødvendig lektyre for filmskapere. Han skrev regelmessig om håndlaget film. I 1952 skrev han et stykke om «Stereografisk animasjon». I 1972 skrev han en lang artikkel om «Metamorfose», og så videre.
Det var viktig for McLaren at filmene hans skulle kunne ses over hele verden, og derfor skrev og talte han om vanskene med å lage film som ikke blir offer for kulturelle skylapper. For eksempel skrev han en rekke skisser til en artikkel om hvordan hjernen tar imot visuelle stimuli.
Som et naturlig biprodukt av hans interesse for kommunikasjon, var McLaren meget interessert i språk, og på forskjellige tidspunkter i livet sitt studerte han tysk, fransk, esperanto og kinesisk. Det er således verd å merke seg det sirlige og vare ved hans tekster.
