Donald Cammells fjerde og siste spillefilm, Wild Side, hadde premiere i Cannes i 1995, idet bølgetoppen for den erotiske thrilleren som populærfenomen var i ferd med å ebbe ut.
Man kan med god grunn hevde at Donald Cammell bidro til å etablere selve malen for den erotiske thrilleren med Performance (1970), som han skrev og regisserte sammen med Nicolas Roeg. Den filmen utviste større eksperimentell dristighet enn de fleste verkene som senere skulle komme fra både Roeg og Cammell. Det hindret likevel ikke produksjonsselskapet Nu Image fra å frata Cammell og hans mangeårige klipper Frank Mazzola kontrollen over Wild Side for å lage sin egen versjon.
Resultatet holdt vel og merke samme nivå som tidligere Nu Image-produksjoner à la Terminator Woman (Michael Qizzi, 1993) og Live Wire 2: Human Timebomb (Mark Roper, 1995), men disse lå langt unna Cammells kunstneriske ambisjoner. Integriteten hans ble satt til side, ekteskapet med Wild Side-medforfatter China Kong brøt sammen, og året etter valgte Cammell å ta sitt eget liv.
Wild Side ble først lansert i en form som lå nærmere Cammells opprinnelige visjon, slik den til slutt forelå i «Director’s Cut»-versjonen Mazzola og Kong satte sammen i 2000, med nyskrevet musikk av Ryuichi Sakamoto. Men det er vanskelig å forestille seg at Wild Side i denne formen ville ha vunnet gehør hos det samme kritikerkorpset som samme år slaktet Paul Verhoevens Showgirls (1995).
Paul Schrader beskriver i essayet «Notes on Film Noir» (1972) en stadig mer patologisk utvikling innen den hardkokte kriminalfilmen mot slutten av 1940-årene, da sjangeren nådde en døende fase preget av «psykotisk handling og selvmordsimpulser». På samme vis ser vi hos Verhoeven og Cammell den erotiske thrilleren nærme seg sin egen yttergrense. Sjangeren beveger seg forbi sofistikert erotisk pirring og inn på et territorium preget av parodisk overdrivelse og noe rent fram grotesk.
