Lengtende unge kvinner og drømmeaktige, surrealistiske omgivelser. Hva er det som gjør Jean Rollins filmer så altoppslukende erotiske?
Skikkelser oppstilt i et tablå. Stillhet og sakte bevegelser, fakler og stearinlys, en kirkegård. Vi har hoppet rett inn i en uutgrunnelig situasjon der bildene, og hvordan de sammenstilles, både er poetiske og tydelige – åpne komposisjoner hvor det mystiske ikke kommer av noe tilslørt, men nettopp av at vi ser alt.
Jean Rollin, den franske mesteren av fantastique, har en forkjærlighet for slike scener. Han åpner filmene sine med å kaste oss inn i disse situasjonene uten videre forklaring. Han gjør det til og med fra starten av karrieren, helt uten titler og fortekster. Det første vi ser er et mystisk bilde, og følelsen av destabilisering – i en ny verden hvor vi må lete oss frem til sammenhengene, uten noen gradvis overgang – ligner den de forvirrede, pirrede hovedpersonene opplever. Skjønt «sammenheng» blir feil å si, for Rollin var inspirert av dadaisme og surrealisme, og allerede i debuten er det bildenes poesi snarere enn logikk som holder scenene sammen.
Fantastique-sjangeren kjennetegnes av en uforløst spenning som oppstår når noe overnaturlig plutselig forekommer i en ellers hverdagslig, moderne verden – tenk Cocteau, Franju og Feuillade, eller Kafka i litteraturen. Det går en tydelig estetisk linje fra Feuillades åpne tablåkomposisjoner til de Rollin så ofte bruker, og begge har en uncanny måte å vise oss det merkelige og skumle fullstendig usminket og rett på, som en konstatering: Der er det, se på det!
