Er det mulig å skape kunst i erotiske filmer som på ingen måte burde vært erotiske? Adrian Lynes Lolita (1997) og David Hamiltons Laura, les ombres de l’été (1979) gir det et forsøk. Hva skjer om vi ser på dem med et moderne blikk?
Lolita, Vladimir Nabokovs roman om en middelaldrende professors kjærlighet til en 12 år gammel jente, står som et av de viktigste bidragene til populærkulturen på 1900-tallet. I dag er tittelen en generell betegnelse på unge og vakre jenter som fanger oppmerksomheten til eldre menn. Hun kan være en rampete fristerinne, i gråsonen for noen, og strengt forbudt for andre. Hun er idealet for ung skjønnhet; like mye en som vekker lengsel etter en svunnen tid som en romantisk interesse i seg selv; hun eksisterer mellom virkeligheten og fantasien.
Den franske popartisten Alizée sang «c’est pas ma faute» om hvordan det ikke er Lolitas feil at menn vil ha henne, at hun er så ung og vakker! Ser vi mot Japan eksisterer en egen subkultur knyttet til Lolita-fantasien, fremdeles godt bevart i tusenvis av antikvariater og videobutikker. Fenomenet har nok eksistert til alle tider, og på tvers av kulturer. Menn tiltrekkes ofte av unge piker, det er en kjensgjerning, og i gamledager var det vanlig at tenåringsjenter ble giftet bort – for eksempel i Europas kongefamilier. Om vi ser bort fra enkelte ekstreme religiøse miljøer, har kulturen rundt disse tingene endret seg dramatisk, som godt er – men naturen kan nødvendigvis være den samme.
Min personlige fascinasjon for «Lolita-fortellinger» er det latterlige ved en eldre manns svermeri for en altfor ung jente. De er ofte fremstilt som stakkarslige, kvasi-intellektuelle, Houellebecq-aktige fjols med snakketøyet i orden, og det er særdeles underholdende å få innblikk i tanker så langt unna ens egne.
Når jeg i denne artikkelen skal se nærmere på en filmatisering av Nabokovs roman, føles det merkelig å skyve Stanley Kubricks klassiker fra 1962 til side, men hans adaptasjon fokuserer på Nabokovs komikk og skjærer vekk det erotisk ladede og lengselsfulle i romanen. Handlingen inviterer til sensuelle øyeblikk, men Kubrick overlot alt med et snev av noe pikant til å ligge mellom linjene, off-screen.
En rak motsetning til Kubricks tilnærming finner man i de mange Lolita-inspirerte filmene fra Italia på syttitallet, der splitter nakne ungjenter forfører uhumske voksenfigurer i dress og med kraftig bart. Appassionata (Guianluigi Calderone, 1974) og Bambina (Alberti Lattuade, 1974) er to eksempler, begge lansert på kino i en rekke land, og temmelig tarvelige og åpenbare i sin agenda.
De to filmene jeg har valgt å se nærmere på tar utgangspunkt i Lolita-komplekset på en direkte måte, gjennom et påfallende erotisk kamerablikk, og er dermed problematiske. Samtidig er begge av høy kunstnerisk kvalitet. Jeg skal med andre ord begi meg ut i et minefelt!
