Catherine Breillat lager filmer med detaljerte studier av nakenhet og kjønnsorganer. Er grunntonen i filmene hennes erotisk, eller tar hun oss med langt forbi og inn i noe annet?
I den smale sengen i sovesalen på jenteinternatet ligger fjorten år gamle Alice og onanerer. Det går stille for seg, hun vil ikke påkalle vreden til den strikse nattevakten. Når hun er i mål, trekker hun dovent hånden ut fra under pleddet. Med den melkehvite væsken på fingertuppene skriver hun navnet sitt i det lille speilet over sengen.
Den korte scenen er fra debutfilmen til franske Catherine Breillat, A Real Young Girl (Une vraie jeune fille/En riktig ung jente, 1976). Situasjonen er en effektiv oppsummering av de fem filmene jeg har sett fra Breillats hånd: En selvbiografi skrevet i fittesaft. I vågale, vitale og eksplisitte øyeblikk iscenesetter Breillat tematikken hun retter lupen mot, om kvinnens antatt motbydelige natur, samfunnets undertrykkelse av barnets naturlige seksualitet, det intrikate maktspillet mellom kjønnene og mannens ønske om å eie og ødelegge kvinnen.
Er kvinner som gir etter for sine seksuelle impulser dømt til ødeleggelse? Eller er det mer ødeleggende å underkaste seg samfunnets og religionens krav? I Breillats filmer gjøres kjønnsdriften til et eksistensielt omdreiningspunkt. Så snart gnisten er tent, blir de unge franske kvinnene kastet inn i erotiske eventyr som fører til triumfer og katastrofer om hverandre. Underveis formuleres gjentatte påstander om menneskets natur som er diskutable, men som demonstreres i overbevisende og nyanserte tablåer. De kvinnelige protagonistene er eventyrlystne og opponerer mot foreldrenes og samfunnets dømmende blikk. Samtidig er de sårbare og internaliserer kvinneforakten de kjemper mot.
