Å avseksualisere kamerablikket er å gjøre alle en bjørnetjeneste.
Da vi for noen år siden dro på turné med det interaktive foredraget «Filmkameraets blikk», flakset sommerfuglene i magen. Opplegget var utviklet i samarbeid med Den kulturelle skolesekken for elever i den videregående skolen og tok utgangspunkt i tidens kjønnspolitiske klima. Eksplisitte fremstillinger av kropp og sex møtte stadig mer motstand; tidligere kontroversiell, men anerkjent foto- og filmkunst ble avvist som rene provokasjoner, triggende eksempler på misogyni og ekle klisjeer. Vi overrasket derfor elevene da vi stikk i strid med forventningene demonstrerte verdien av kroppsfikserte kamerablikk.
Altså fremsto vi kontrære. Elevene lot seg overbevise av eksemplene vi viste frem, fra Bitter Moon (1992) til Call Me By Your Name (2017), men var forbausede over at vi som selverklærte feminister ikke var prinsipielt kritiske til objektivisering av kropp. Vi kontret med å påpeke at å være kritisk innebærer å ha flere tanker i hodet på en gang: Selv om det er skadelig at så mange Hollywood-filmer har bidratt til tåpelige skjønnhetsidealer og gjort kvinner til bare sexobjekter, finnes det jo mange eksempler på at nakenhet og sex på film kan være deilig, frigjørende eller utfordrende på en god måte. Fra Walerian Borowczyks Immoral Tales (1973) og Behind Convent Walls (1978) til Catherine Breillats Romance (1999) og Luca Guadagninos I Am Love (2009).
Ikke dermed sagt at disse filmene følger 2026 sin regelbok for hva som er «innafor» og ikke, men selv om kulturhistorien leses baklengs, er det fullt mulig å forstå et materiale i sin opprinnelige kontekst og akseptere det på de premissene.
Etter et par år langs veien, merket vi en dreining. Ungdommene begynte å gi uttrykk for at de savnet gode fremstillinger av kropp og sex på film og i serier, som et alternativ til porno. Noen kom bort og spurte om anbefalinger, innrømte at de hadde sett Euphoria-sesongene mer enn ti ganger og var glade for at «det ikke var sånn moralsk opplegg» vi kom drassende med.
