Kunstige bilder og ekstatiske sannheter: Årets kortfilmfestival i Oberhausen viet et omfattende temaprogram til forholdet mellom virkelighet, fiksjon og dokumentar.
I en tid hvor kunstig intelligens kan generere bilder som er nærmest umulig å skille fra virkelige, kan man få følelsen av at selve grunnkonseptet om sannhet er truet. Hvordan påvirker dette filmmediets forhold til sannhet og virkelighet? Og da særlig dokumentarfilm, som jo baserer seg på en pakt med tilskueren om å gjengi virkeligheten?
Til det kan man påpeke at dokumentarfilm aldri har vært noen objektiv en-til-en gjengivelse, men en kreativ bearbeiding av virkeligheten – jamfør John Griersons definisjon av dokumentar som the creative treatment of actuality for nøyaktig 100 år siden. Men vi kan like fullt være på vei inn i et nytt paradigme, med en oppvoksende generasjon som knapt vil ha noe forhold til ekte bilder.
I et omfattende temaprogram med tittelen «Based on True Events?» rettet årets utgave av den internasjonale kortfilmfestivalen i Oberhausen betimelig nok søkelyset på forholdet mellom sannhet og fiksjon innen (dokumentar-) film. Gjennom en serie kortfilmbolker tok programmet for seg tematikken fra ulike innfallsvinkler og filmhistoriske perioder, fra tidlige stumfilmer til filmer om eller med dagens kunstige intelligens. Og ikke minst med rikholdige stopp innom Werner Herzogs tidlige kortfilmer.
Mitchell & Kenyons tidskapsler
Den eldste delen av filmhistorien var representert gjennom et utvalg filmer (kuratert av Bryony Dixon fra det britiske filminstituttet) fra Mitchell & Kenyon-samlingen, som består av et omfattende materiale filmet av fotografene James Mitchell og Sagar Kenyon fra 1899 og frem til 1913. De to britiske filmpionerene og deres selskap Norden Film gjorde opptak for datidens visningsarenaer, som omreisende underholdningsshow i lokale samfunnshus og lignende, fortrinnsvis av grupper med mennesker fra Nord-Englands industrialiserte områder. Samlingen på hele 900 filmruller var en filmhistorisk sensasjon da den ble gjenoppdaget i en kjeller i Blackburn på midten av 90-tallet.
Dette er den største bevarte samlingen av såkalt aktualitetsfilm (ikke-fiksjonsopptak) fra den tidlige filmhistoriske perioden, før mediets narrative konvensjoner ble etablert. Samlingen er ytterligere interessant fordi den består av uredigerte kameranegativer, ikke redigerte filmer slik de skulle vises. Filmsnuttene er dermed ikke bare fascinerende portretter av personer fra en svunnen tid, men gir også innblikk i iscenesettelsen av opptakene. Tidvis gis denne regien av de to fotografene selv, men ofte er det arrangøren av den kommende visningen – showmannen – som eksempelvis vil skape spesifikke bevegelser eller reaksjoner fra den filmede folkemengden. Eller endatil få noen av dem til å simulere en slåsskamp, for attraksjonens skyld.
Til tross for at levende bilder åpenbart var en teknologisk nyvinning, viser materialet ofte en klar bevissthet hos folk om at de ble filmet. Eksempelvis i form av vinking og gjøgling for kamera, formodentlig i påvente av å skulle se fremvisningen av opptakene med seg selv noen dager senere.
Samtidig som disse filmrullene utgjør en viktig dokumentasjon av folk og industrisamfunn fra denne tiden, gir de en påminnelse om at iscenesettelsen av virkeligheten har fulgt filmmediet helt fra begynnelsen – også i dokumentarisk materiale. Og kanskje har de selvbevisste reaksjonene til menneskene i Mitchell og Kenyons filmopptak vel så mye til felles med hvordan man i dag iscenesetter seg selv i selfies og sosiale medier, som til dokumentarfilmskaperes valg om hva og hvordan de filmer.
Werner Herzogs ekstatiske sannhet
Og så fikk vi altså et utvalg kortere filmer av Werner Herzog. I tillegg til spillefilmer som Aguirre – Guds vrede (1972), Nosferatu – Nattens vampyr (1979) og Fitzcarraldo (1982), har den tyske filmskaperen regissert en rekke dokumentarer gjennom sin mangeårige karriere. Selv har han vektlagt at (de ofte tydelig regisserte) dokumentarene hans har mye til felles med spillefilmene, og at spillefilmene likeledes inneholder dokumentariske elementer. I tråd med dette liker han å hevde at Fitzcarraldo, med filmens sekvens der en gedigen båt slepes over et fjell, er hans beste dokumentar.
Herzog er en uttalt kritiker av dokumentarretningen Cinema verité, som oppstod i Frankrike på 50- og 60-tallet, og mener at disse filmenes søken etter sannhet resulterer i en slags «regnskapsførernes sannhet». Selv har Herzog også alltid vært på jakt etter sannhet, men det han kaller en ekstatisk sannhet. En mer subjektivt opplevd sannhet, som kan ses i sammenheng med hvordan mange av filmene hans skildrer mennesker med sterke lidenskaper, endatil besettelser. Med en tilnærming som ikke er utpreget opptatt av fakta – som etter Herzogs syn ikke nødvendigvis får oss nærmere en opplyst sannhet.
Det er unektelig historisk sus over å se Herzogs tidlige kortfilmer på nettopp festivalen i Oberhausen, der de i sin tid møtte publikum før de fikk sine visninger utenfor Tyskland. Den eldste filmen hans på programmet var Last Words (Letzte Worte) fra 1968, som forteller om den siste personen som forlot den greske øya Spinalonga, hvor det pleide å være en leprakoloni. Denne kortdokumentaren ble angivelig filmet i løpet av to dager mens Herzog var på Kreta for innspillingen av sin spillefilmdebut Signs of Life (Lebenszeichen, også fra 1968), og klippet på en dag. Personen i sentrum er nå lyrespiller i en taverna på Kreta, men nekter å uttale seg – noe han i filmen sier med relativt mange ord.
I et grep som understreker iscenesettelsen av slike dokumentariske vitnesbyrd, gjentar flere av filmens intervjuobjekter replikkene sine mange ganger. Blant disse er to politimenn som til og med snakker i kor. Når de bommer på hva de skal si, inkluderer Herzog disse reaksjonene – for kanskje er det snarere her han finner en sannhet? Samtidig kan man spørre seg om det som sies er mindre sant fordi de involverte har lært seg innholdet på forhånd – selv om filmens gjengivelse av faktiske forhold nok bør tas med en del klyper salt.
Lignende grep benyttes av Herzog i den (enda) klarere humoristiske Precautions Against Fanatics (Massnahmen gegen Fanatiker) fra 1969. Her intervjues ulike personer med tilknytning til en hesteveddeløpsbane, men intervjuene avbrytes jevnlig av en eldre mann som hevder å ha autoritet over stedet – og ber de som snakker om å komme seg vekk. Filmen forteller aldri hva slags fanatikere det tas beskyttende tiltak mot, men begrepet kan muligens ses i sammenheng med begivenheter i Vest-Tyskland på slutten av 60-tallet som førte til etableringen av den venstreekstremistiske Baader-Meinhof-gruppa.
Flere av de medvirkende i filmen var kjente fjes på denne tiden, deriblant den nylig avdøde skuespilleren Mario Adorf. Sammen med de tidvis absurde uttalelsene i intervjuene gjør dette at Precautions Against Fanatics er mer åpenbart fiksjon enn Last Words. Begge kortfilmene kan ses som parodier på datidens tyske tv-reportasjer, men det er likevel for enkelt å kalle dem «mockumentaries». Isteden kan Herzogs tilnærming anses som en forløper til det man i senere år omtaler som hybridfilmer, altså filmer som kombinerer elementer av fiksjon og dokumentar.
Skiflyverens ekstase
Blant andre filmer av Herzog som ble vist i Oberhausen var The Great Ecstasy of Woodcarver Steiner (Die große Ekstase des Bildschnitzers Steiner) fra 1974, som er gratis tilgjengelig med bibliotekkort på Filmoteket.no for de som ønsker å se den. Dette er en lengre dokumentar Herzog laget for tysk fjernsyn, der han portretterer den sveitsiske skiflyveren Walter Steiner. Slik tittelen tilsier er Steiner også treskjærer, men det er som skiflyver med verdensmestertittel han er kjent – og The Great Ecstasy of Woodcarver Steiner handler da også først og fremst om Steiners utøvelse av skiidretten.
I denne filmen opptrer Herzog selv foran kamera, angivelig etter formaning fra tv-kanalen, som en form for sportsreporter – om enn ikke en helt konvensjonell sådan. Dokumentaren inneholder i tillegg Herzogs til tider høytflyvende betraktninger på fortellersporet, slik han etter hvert har blitt kjent for, i det som så avgjort er et portrett av en mann med en lidenskap som grenser opp til besettelse. Filmen beskriver imidlertid også Steiners engstelse for å rett og slett fly for langt i en tid da skiflyvningssporten beveget seg mot grensene av det forsvarlige, samtidig som den omfatter noen av hans rekordbrytende flyvninger i datidens Jugoslavia.
Men Herzog er aller mest opptatt av å skildre ekstasen Steiner opplever mens han flyr høyt over unnarennet, fortrinnsvis filmet i slow motion (med teknikker som ivrig forklares av reporter Herzog) til luftig og ekstatisk musikk av filmskaperens mangeårige samarbeidspartnere i det tyske bandet Popol Vuh. Det er denne formodentlige ekstatiske sannheten, slik Steiner opplever den, Herzog ønsker å fange. Og filmen sparer ikke på virkemidlene for å løfte Steiner opp til en nærmest mytisk skikkelse.
Den legendariske filmskaperen har heller aldri vært fremmed for mytedannelse rundt sin egen person, og slik sett var det både morsomt og passende at festivalen også viste Les Blanks Werner Herzog Eats His Shoe fra 1980. Denne vittige kortdokumentaren tar utgangspunkt i den sedvanlig bombastiske Herzogs løfte om å spise skoen sin om regissør Errol Morris noensinne kom til å fullføre filmen Gates of Heaven, og skildrer veien derfra til den faktiske tilberedningen og konsumeringen av fottøyet.
Herzog har selv deltatt i debatten om kunstig intelligens, som han også behandlet i teknologidokumentaren Lo and Behold, Reveries of the Connected World fra 2016, og virker ikke spesielt begeistret for KI-genererte filmer. For to år siden kom ikke desto mindre hybridfilmen About a Hero, laget i den tyske filmskaperens ånd ved hjelp av kunstig intelligens, regissert av Piotr Winiewicz. Vi skal imidlertid la Herzog tjene som tematisk overgang til samtidens flom av maskingenerert innhold av en noe annen grunn.
I en av de KI-skapte internett-memene Det hvite hus har spredd om Donald Trumps ønskede overtakelse av Grønland, benyttes nemlig en pingvin fra Herzogs dokumentar Encounters at the End of the World (2007) vandrende over isen med Trump selv. Klipp med den samme fuglen har også blitt viden delt i sosiale medier som «den nihilistiske pingvinen», men av USAs president ble den altså brukt i det som kan klassifiseres som moderne propaganda. I denne sammenhengen bør vi kanskje minne om at det ikke finnes pingviner på Grønland, men propaganda har heller aldri vært særlig opptatt av fakta.
Ny teknologi, gamle ulikheter
Mange av kortfilmene i Oberhausens temaprogram omhandlet som nevnt kunstig intelligens. Det innebærer dog ikke at alle filmene benytter seg av kunstig intelligens, selv om en god del gjorde det. Under visningene tok jeg meg flere ganger i å undres om bildene jeg så var ekte eller KI-genererte – og kanskje var det et poeng fra kuratorenes side at man ikke alltid skulle være sikker.
Noen av filmene var mer konvensjonelle dokumentarkortfilmer (om enn sjelden veldig konvensjonelle, da Oberhausen har en gjennomgående eksperimentell profil), som gir innblikk i ulike sider ved denne teknologien – og forutsetningene for den.
I Petna Ndaliko Katondolos Kapita (USA, 2020) klippes arkivbilder fra kolonitiden sammen med scener fra dagens utvinning av kobolt og andre mineraler i Den demokratiske republikken Kongo. Med dette fremhever filmen den stadige ulikheten mellom menneskene i stedene grunnmaterialer hentes fra, og hvem som besitter – og tjener penger på – teknologien disse materialene benyttes til.
Et lignende perspektiv er å finne i Nicolas Gouraults Their Eyes (Frankrike, 2024), som gir innblikk i hvordan såkalte «klikkarbeidere» i det globale sør jobber med å mate kunstig intelligens med definisjoner og mønstre til gjenkjenning for selvstyrte biler. De ikke høyt lønnede arbeiderne tar da utgangspunkt i bildemateriale av veier, trafikanter, fotgjengere og så videre fra California – for øvrig samme stat som huser teknologiområdet Silicon Valley – for å lære den kunstige intelligensen å manøvrere kjøretøyet. Følgelig vil omgivelsesgjenkjenningen, som skal sikre at de selvstyrte bilene unngår kollisjoner, være mest optimal i USA og lignende vestlige land – med andre ord andre deler av verden enn hjemlandene til de som programmerer inn datagrunnlaget. En ironi som med tydelighet belyser den ujevne maktbalansen i det globale teknologiske samfunnet, og som igjen gir en vond smak av kolonialisme.
Andre av programmets filmer viser hvordan mengder av vraket datautstyr ender tilbake på det afrikanske kontinentet i store søppelfyllinger, og minner oss om at teknologien ikke bare er så digital og fjærlett som man kan forledes til å tro av begreper som datalagringsskyer. Med til dette bildet hører dessuten det enorme behovet for kraft og vann til serversentrene, noe som også ble omhandlet i programmet.
Kunstig, men ikke nødvendigvis intelligent
Men hva med de nye bildene? En forutinntatt skjevhet viser seg også i hvilke bilder som genereres av kunstig intelligens. Om man ber for eksempel ChatGPT om å skape et bilde av en forfatter med skrivesperre, vil personen på bildet etter all sannsynlighet være hvit og mannlig. Men også her kan man finne en ubehagelig ironi, ved at de kunstige bildene har opphav i noe høyst reelt – nemlig utbredte forutinntatte holdninger i det virkelige samfunnet. For kunstig intelligens er jo lært opp av våre bilder.
Følgelig påpekte flere på festivalen, blant annet under en paneldebatt om kunstig intelligens, at begrepet i seg selv er villedende. KI er ikke egentlig en form for intelligens, men mønstergjenkjennende algoritmer. Kanskje kan man si at det er en kompleks form for anvendt statistikk, der datagrunnlaget ikke nødvendigvis er objektivt.
I festivalens mange innfallsvinkler til kunstig intelligens kunne man imidlertid også se verden fra maskinenes perspektiv. Ikke minst i The Machine Monologues (Tyskland, 2024) av Eli Cortiñas, som tegner at essayistisk portrett av verden slik menneskene behandler den, sett fra denne eventuelle intelligensens synsvinkel. Dette var en av filmene som kom inn på KIs inntreden i moderne krigføring.
Med filmen HyperNormalisation skildret den britiske dokumentarfilmskaperen Adam Curtis vår tilstand av «post sannhet» (post truth) allerede for ti år siden. I internettvideoen The Future Ahead Will Be Weird AF slutter filmskaper Silvia Dal Dosso sirkelen ved å gjenskape Curtis’ stil og fortellerstemme gjennom KI – i en kollasjfilm som funderer over denne nye virkeligheten, i lys av nettopp fremveksten av kunstig intelligens. Samtidig påpeker filmen at det å befinne seg «forbi sannheten» strengt tatt ikke er noe nytt, selv om den nye teknologien flommer over oss med fornyet kraft og hyppighet.
Nye bilder, nye virkeligheter?
De nye bildene kan også vise oss noe ganske annet enn forutinntatte forestillinger, som i det humoristiske tankeeksperimentet Love Your Nails! (Tyskland, 2026). Her beskriver filmskaper Narges Kalhor en verden hvor kvinner er født med lange, spisse og praktisk anvendelige negler, som har resultert i reverserte kjønnsroller. Med KI-manipulerte «arkivbilder» gir kortfilmen en historisk gjennomgang av denne alternative virkeligheten, inkludert menn som etter hvert krever like rettigheter og ifører seg falske negler for å få dette.
Likeledes kan de digitalt genererte bildene benyttes til å vise vei for en ny virkelighet – eller til spekulasjon, som festivalen kaller det. Flere av kortfilmene i Oberhausen tok utgangspunkt i LHBTIQ-tematikk, med utopiske og gjerne også futuristiske skildringer av skeive liv og erfaringer. Ei heller kun med bruk av kunstig intelligens. Programmet rommet blant annet den amerikanske eksperimentelle filmskaperen Kenneth Angers Fireworks, som daterer helt tilbake til 1947, med sine drømmeaktige manifesteringer av homoerotiske og sadomasochistiske fantasier. En film som for øvrig også innehar et aldri så lite juletema, for den som ønsker å bytte ut Love Actually og Die Hard som julefilmtradisjon med noe langt mindre heteronormativt.
Det er naturligvis vanskelig å spå hvordan utviklingen vil arte seg fremover. Kanskje vil fremtiden føles «weird as fuck», for å si det med en av de omtalte filmtitlene. Det kan også være at folk vil trakte etter noe ekte, for eksempel i analoge formater. Eller i dokumentar, for den saks skyld, jo mer alt føles fiktivt. Eller kanskje man vil søke dette helt andre steder enn i film, men så pessimistiske behøver vi neppe å være.
Film og særlig dokumentar har alltid vært en mediert og kunstnerisk bearbeidet gjengivelse av en reell, subjektivt opplevd eller forestilt virkelighet, om enn det sistnevnte hovedsakelig under betegnelsen fiksjon. Og kunstig intelligens er i bunn og grunn kun et verktøy. KI kan riktignok generere nye spørsmål om hvem som egentlig er et verks skaper, men verket vil formodentlig fortsatt ha en avsender.
Kanskje er det heller ikke alltid viktigst å spørre om hva som er ekte eller falskt, men hva disse bildene og verkene prøver å formidle? Med det perspektivet er vi på sett og vis tilbake ved Werner Herzog, i form av en ekstatisk snarere enn en faktabasert sannhet. Uten at Herzog selv nødvendigvis vil si seg enig.
Flere av filmene som omtales i denne artikkelen er mulig å finne på YouTube eller andre kanaler på nettet, i tillegg til at The Great Ecstasy of Woodcarver Steiner er tilgjengelig på Filmoteket.no.
