Den 49. Kortfilmfestivalen i Grimstad, som ble avholdt 10.–14. juni i år, fortsatte egentlig der den forrige slapp, med mange av de samme temaene og varemerkene som året før.
For nok en gang handler det mye om sosiale overtramp, kleine forhold, metoo, og kanselleringskultur. Eller litt mer generelt og litt mindre politisk ladet – det vanskelige som ligger implisitt i interaksjonen med andre mennesker. Som Gunnar Iversen betimelig påpeker i sin omtale av Kvinne, mann og vann: «To temaer som mange av filmene ved årets festival kom tilbake til gang på gang var det pussige møtet mellom to mennesker, og hvordan det å snakke sammen er vanskeligere enn man tror. Det naivt småpussige og absurde er dermed fremdeles viktige trekk ved norsk kortfilm.»
Temaet er kanskje for allmenngyldig til å bli kalt en nisje, men det er oppsiktsvekkende hvor mye plass det fyller i norsk kortfilm. Muligens er det enda mer påtagelig og «mystisk» i dag ettersom yngre mennesker forholder seg mer til skjermer enn ansikter. Vi leser jo stadig om ungdommers vanskeligheter med flørting, blikk-kontakt og samtaler «IRL». I et slikt perspektiv fremstår Jørn Utkilens søte og nostalgiske Sexy kjærlighet som et forfriskende apropos (eller kanskje malapropos), om en svunnen, pre-digital tidsalder der interaksjonen fortonet seg krøkkete på andre måter. Det har jo egentlig alltid vært vanskelig, har det ikke?
Et annet tema som i hvert fall delvis tittet frem under årets festival, var fabuleringen rundt KI og konsekvensene det har for både kunstneriske uttrykk og samfunnet som helhet. Håvard Bustnes’ dokumentar The A.I. Election tar det opp helt eksplisitt, knyttet til presidentvalgene i 2020 og 2024. Ved i hvert fall én anledning bet jeg meg dessuten merke i at filmskaperen la inn en disclaimer etter rulleteksten, om at dette ikke er produsert av KI. Dette er et ferskere tema som sannsynligvis vil dukke opp med større hyppighet fremover.
Ellers fortsetter filmene å være veldig lange, i hvert fall en betydelig andel av dem. Som i fjor, kunne man også i år få inntrykk av at dette egentlig er Novellefilmfestivalen (med lengder opp mot halvtimen og forbi), med noen kortere innimellom. Dette kan oppleves utmattende. Er det mulig å tenke kortfilm-bolkene på en annen måte? Flere, og kortere bolker? Eller like mange filmer og bolker, men kortere filmer i hver? Hver bolk trenger ikke å ha full spillefilmlengde.
Heldigvis spiller lengde mindre rolle hvis filmene briljerer med en fiks idé, stofflig visualitet eller velkomponert manus. Det er Fredrik S. Hanas overflødighetshorn Mancave eksempel på, dessuten de nennsomme barndomsskildringene i Bare bein og Barnaland, Markus Tangres underfundige dukkefilm Ivar eller Sonje Brøndmos stilsikre psykologiske thriller Skalldyr.
Som vanlig har vi samlet sammen et svært kapabelt kritikerkorps for å omtale både disse, og alle de andre filmene i årets program. Z er fremdeles den eneste plattformen som omtaler samtlige norske kortfilmer i Grimstad hvert år.
God lesning! Årets kortfilmomtaler finner du her.
Thor Joachim Haga, Kortfilmredaktør
Skribenter: Gunnar Iversen, Ida Cathrine Holme Nielsen, Marte Stapnes, Sveinung Wålengen, Kristine Tingvik Aas og Thor Joachim Haga.
