Frankrike 1940: Landet befinner seg i en politisk og eksistensiell krise. Hvordan ser historien ut, om vi ser den fra perspektivet til en driftig mellomleder i et større statsmaskineri, som bruker cirka null kalorier på å tenke over de etiske konsekvensene av det han gjør?
A Man of His Time av Emmanuel Marre er en film som traff meg da jeg så den. Til tross for at den til tider er noe lang og dvelende, føles den allikevel frisk: Den har noe på hjertet, og sier også noe interessant om vår egen samtid.
Filmen starter i 1940 i kurbyen Vichy, sentralt i Frankrike. Vi har å gjøre med et ydmykende nederlag for landet. Etter et lynangrep fra Tyskland, brøt det franske forsvaret sammen etter bare seks uker. I motsetning til Norge, hadde ikke Frankrike noen konge som sa nei; men en republikk som sa «Ja, takk!» og sporenstreks oppløste seg selv.
Vi befinner oss med andre ord i et ladet historisk øyeblikk i fransk historie, en dyp politisk og eksistensiell krise for landet. Spørsmålene som stilles er: Hvem er det som har ansvaret for nederlaget, og hva er det som skal skje nå? Hvem representerer det «ekte» Frankrike? Filmen forholder seg ikke til motstandsbevegelsen i det hele tatt, men viser krigen fra perspektivet til de som mente at parlamentarisme og demokrati hadde skylden for nederlaget. Og at det Frankrike trengte, var en sterk leder som kunne gjenreise nasjonen, i «kollaborasjon» med Nazi-Tyskland.
Familieverdier
Den 84 år gamle offiseren Philippe Pétain, som vi også møter i filmen, signerte en våpenhvile med Hitler. Landet ble så delt i to: en tysk okkupasjonssone i nord, direkte administrert fra Berlin, og en såkalt «fri» sone i sør. Denne «frie» sonen var styrt av Pétain, som satte i gang et autoritært og reaksjonært styre som vi kaller Vichy-regimet, under mottoet Travail, Famille, Patrie: Arbeid, Familie, Fedreland.
Filmens hovedperson Henri Marre befinner seg i starten av filmen i Vichy fordi han er på jakt etter en jobb i administrasjonen der. Han anser nemlig Frankrikes katastrofe som en gyllen anledning til å oppfinne seg selv på nytt som en politisk visjonær. Han har til og med skrevet et manifest som heter Notre Salut – «Vår frelse» – som han prakker på ulike motvillige personer i håp om å få et jobbtilbud. Prinsippene i manifestet hans virker inspirert av en slags moderne effektivitetstanke, og minner merkelig nok om New Public Management. Her har vi altså en ideolog/idealist, og filmen skildrer hvordan han passer inn, men samtidig ikke, i Vichy-regimet. For øvrig er han i et skrantende ekteskap han kanskje burde vurdere å frelse, parallelt med nasjonen.
Jeg er vanligvis ikke kjempeglad i kostymedramaer, men A Man of His Time er unntaket som bekrefter regelen. Den har rollefigurer som puster og lever og har sine egne motivasjoner – de er ikke bare talerør for en idé eller bevegelse.
Nesten-dokumentar med moderne vri
Som tidligere skrevet føles filmen frisk, og til tider litt drømmeaktig. Den kombinerer tidsriktige kostymer og kulisser med en rekke anakronistiske grep. Rollefigurene har for eksempel et veldig moderne språk og fremtoning. Det er en tilsiktet bruk av moderne musikk, og et løst, håndholdt kamera gir filmen en liksom-dokumentarisk form. Alt dette gjør at jeg føler jeg ser på mennesker og begivenheter fra nåtiden.
Regissøren Emmanuel Marre har tidligere laget en film der han skildrer livet til en flyvertinne i et ganske kjipt, men også helt vanlig lavprisselskap, med Zero Fucks Given (2021). I A Man of His Time møter vi en driftig mellomleder i et større statsmaskineri, som bruker cirka null kalorier på å tenke over de etiske konsekvensene av det han gjør. Etter bare to filmer kan vi allerede se en rød tråd i denne regissørens filmografi som har å gjøre med forholdet mellom livet og arbeidslivet. Og hvordan ulike folk står imot, eller omfavner, de kyniske kreftene som gjennomsyrer samfunnet. A Man of His Time er en film som etablerer paralleller med vår tid, uten at det føles belærende.
For eksempel: Samarbeidet med Tyskland under krigen fikk navnet «kollaborasjon». Det innebar blant annet at Frankrike var flittig til å deportere arbeidskraft og jøder over grensen til Tyskland. I en scene tidlig i filmen diskuterer en ung byråkrat fordelene og ulempene med ordet «kollaborasjon», som om han jobber for et moderne PR-byrå. Kanskje vi skulle kalt det kooperasjon? A Man of His Time eller er han like gjerne A Man of Our Time?
Sympati med djevelen
Det er i det hele noe gåsehudfremkallende med det veldig beherskede, teknokratiske språket, som politikere og byråkrater gjerne bruker. Et språk som er nødvendig for å drive frem et statsmaskineri, men som også kan brukes til å kaste et slør over virkeligheten.
Om dere har hørt en fransk politiker snakke, så er de skummelt like hovedrolleinnehaveren i denne filmen. Skuespilleren Swann Arlaud får virkelig skinne i rollen som Marre, som en innbilsk, smålig, men også merkelig følsom og sårbar mann. Han ønsker å gjenreise Frankrike, men kanskje først og fremst seg selv.
Arlaud får oss på et vis til å føle sympati med djevelen. Til tross for at jeg ikke identifiserer meg med hans ideologi, kan jeg kjenne meg igjen i kaoset og usikkerheten som oppstår i slike øyeblikk av historisk omveltning. Filmen kaster oss inn i et radikalt ”nå”. Vi som tilskuere, som vet hvordan krigen utspilte seg, og hvem som sto igjen som seierherrer, har fasiten. Men i filmen befinner vi oss i en slags boble med mennesker som ikke vet hvordan fremtiden kommer til å se ut. Det blir slik lettere å få sympati med dem.
Filmen er basert på dagbøkene og brevvekslingen til regissørens egen bestefar. Med andre ord: Dette var en virkelig person. Slik opplevde denne familien krigen, og deres erfaring var kanskje ikke så uvanlig, særlig i en viss del av det franske samfunnet. Under krigen, på samme vis som nå, var det mange vanlige mennesker som bare levde livene sine, uten å forholde seg så sterkt til de store politiske omveltningene rundt dem. Spørsmålet som stilles mellom linjene er selvsagt: Hva hadde vi gjort om vi var i deres situasjon?
