Fredrik S. Hana har lenge vært en av de mest spennende stemmene i norsk sjangerfilm – særlig hvordan han sømløst kombinerer tradisjonelle skrekkfilmtroper med noe mer abstrakt, poetisk og eksperimentelt. Den ambisiøse tablå-kortfilmen From.Beyond, for eksempel, imponerte de fleste på Kortfilmfestivalen i 2022.
Men kanskje presenterer han sitt mest oppslukende verk (bokstavelig talt) til nå, med Mancave. På overflaten er filmen en slags diskusjon om kjønnsroller, ekteskap og en mannsrolle i krise. Men det er iscenesettelsen som er viktig her – hvordan man beveger seg lenger og lenger ned i de freudianske irranger helt til man når et finaleunivers inspirert av Clive Barkers Hellraiser.
Charlotte er frustrert over at mannen Didrik oppholder seg så mye i sin «mancave» i garasjen. Ikke kan han nås på telefon heller, hun får kun svareren. Starten av filmen beskriver familiehverdagen for Charlotte og de to barna med nøytrale sjatteringer – hvite vegger, sollys, realistiske familiemiddager, tannpuss. Men når Charlotte oppdager en hemmelig passasje gjennom bakveggen i mannehulens kjøleskap, tar ting en betydelig mørkere vending.
Hana mesker seg nå i tiltagende perversiteter og uhumsketer ettervert som Charlotte oppdager mørkere og mørkere rom (altså bilder på dypere og dypere lag i Didriks sinn). Et rom er en glorete, rosabefengt sexbule, det neste et incel-reir med ekle videoer på en gammel PC, det neste et okkult ritualerom og så videre. I morsom kontrast repeteres fraser fra telefonsvareren i voiceover («Du har kommet til Didrik Husebø, jeg kan ikke ta telefonen akkurat nå …»).
Men selve reisen nedover er betydelig abstrahert. Ikke bare hoppes det i tid, Hana legger også inn flere fornøyelige, rytmiske montasjer (tenk Ellen Burstyns syretripp i Requiem for a Dream) og ikke minst et utall subliminale glimt – ofte med et body horror-tilsnitt.
Mancave er en både en fornøyelig lek med konvensjoner og et fullstendig oppslukende, helhetlig, psykologisk skrekkfilmunivers. Hana er nå kommet dit i sin kunstneriske produksjon at han modent sjonglerer produksjonsdesign, spesialeffekter, musikk (komponert av bror Anders) og en fokusert visjon. Den burde fått Gullstolen, etter min mening, men fikk i hvert fall hederlig omtale i kategorien.
