Vi er vant til å tenke at eksperimentell kunst er preget av et dypt gravalvor. Det kan den selvsagt være, men ofte er det mer snakk om en utforskende lek. En lek med perspektiv og sansemåter, og en lek med bilder, lyder, former, farger og materialer. Ofte er utgangspunktet en del av vår felles verden, kanskje verdens overflate av teksturer, skygger og lys, som kunstnerne så leker med. Målet er å få oss – i et kort øyeblikk – til å se verden med nye øyne, og kanskje gi oss et mer lekent, barnlig og åpent blikk. Vi skal bli litt overrasket, til og med av våre egne opplevelser.
Aleksander Johan Andreassen og Cecilia Cissi Hultmanns Pek er i mine øyen en slik kunstlek. Vi hører til og med barn i begynnelsen av filmen, småbarn som leker, som om dette er et signal til oss som ser og hører. Det vi ser i Pek er ulike utsnitt av vegger, bygninger og gater. En kvinnehånd, noen ganger bare som en skygge, og av og til også en fot, leker med effekten skygger kan skape, eller lager lyder av en arkitektonisk detalj på en husvegg.
Programerklæringen til de to regissørene, som også har ansvaret for klipp og en spesielt vellykket lyddesign, er full av alvor: «Pek utforsker bevegelse gjennom en eksperimenterende tilnærming til rytme, kropp og arkitektur. Sentralt står kroppens forhold til byrommet, både som fysisk tilstedeværelse og gjennom subtile forskyvelser i måten vi sanser og beveger oss på.» Dette er en god beskrivelse av filmen, men den fanger kanskje ikke inn det lekne og mindre alvorlige perspektivet som også finnes i Pek.
Den eksperimentelle kunsten er opptatt av å rense vårt sanseapparat, gjøre oss litt mer som barn som leker med sine omgivelser og sine sansninger. Pek vil at vi skal se både våre kropper og byrommet på en ny måte, eller vil bringe fram et forhold til omgivelsene som vi har glemt. Selv en del av en bygning kan i denne filmen bli til et spennende nytt instrument.
