Den eksperimentelle filmen tvinger oss til å se og høre på en ny måte. Formålet er å rense vår persepsjon, kaste oss ut av gamle vaner og tilvante måter å se kunst og verden på, og å få oss til å se verdens overflate på en annerledes måte. Samtidig blir vi nødt til å tenke oss om. Vi må reflektere over hvordan vi ser like mye som å fundere over hva det er vi ser. Det kan være krevende, men det kan også være befriende. Man må gi seg hen til det eksperimentelle uttrykket. Det krever åpenhet og hengivelse. Den eksperimentelle filmen lukker oss ikke inne, men den åpner opp verden for oss.
Den visuelle kunstneren Farhad Kalantary har arbeidet med film, installasjonskunst og skulptur i en årrekke, og flere av filmene hans har tidligere vært vist på Kortfilmfestivalen. Både Standing Still (2019), Rosenhof (2024) og Enduring (2025) var korte filmer som tok utgangspunkt i tid, og tidens påvirkning på verden og oss som ser og hører. Samtidig var de sanselige utforskninger av steder, former, flater og materialer. Dette er også det sentrale i Ankomst.
Vi befinner oss kanskje inne i et skur et sted på landet i Kalantarys film. Veggene er av tre og teksturene er tydelige når sollyset beveger seg over flatene. Lyden av et tog som passerer, vinden som puster, og fugler som synger skaper en pastoral bakgrunn, men bildene er så hemmelighetsfulle at de også gir antydninger om mørkere spenninger.
Ankomst forvandler et øyeblikk i et skur eller et gammelt hus til en sanselig opplevelse av utspent tid. Vertikale linjespill, lys og mørke, og forsiktige lyder skaper et hemmelighetsfullt rom. Her møter vi ingen mennesker, og ingen klare historier fortelles. Isteden ser vi på verden, en velkjent verden som for en kort stund blir som ny for oss.
