Humor er et av de eldste redskapene kunst og film har for å få oss til å tenke oss om. Vi ler og fniser og morer oss, men noen ganger er latteren også en inngang til refleksjon og nye tanker. Johannes Vangs korte novellefilm På grensa er en film der absurd humor også avdekker både absurde og alvorlige moderne problemer. Hva betyr språk? Og hva er en nasjonal grense egentlig? Hva gjør den med oss? Hva innebærer en nasjonal grense for folk som lever så å si på grensa? Med tunga rett i munnen forteller Vang en liten absurd historie som er morsom, men som samtidig lokker fram ettertanker og refleksjoner.
Det starter på grensa mellom Norge, Sverige og Finland. Et område som også er en del av Sápmi. Åpenbart er grenseopptrekking i dette området en utfordring og et problem. En norsk toller (Øystein Martinsen) får beskjed om å sjekke en finsk-samisk tyvfisker (Sverre Porsanger), og mens de to krangler dukker det opp en ung kvinne som har begått et bankran (Ayla Nutti). Men når og hvor har tolleren myndighet til å arrestere eller konfiskere fiskeutstyr og fangst? Og hvordan skal man kunne kommunisere når man snakker så forskjellige språk?
På grensa er en velstrukturert og veltemperert historie som hele tiden avslører nye lag og rommer nye overraskelser. Det er en film om språkforbistring og rollebytter, og om hvordan nasjonale grenser skaper både nye problemer og nye muligheter. Det er også en film om identitet, der identiteten til de tre sentrale personene også skifter karakter, ofte med både god humoristisk og dramaturgisk effekt. Johannes Vangs film er en underfundig film med mye humor, men humoren åpner samtidig for mange ettertanker og refleksjoner. Det er rett og slett godt gjort.
