Når jeg forlater kinosalen etter å ha sett Father Mother Sister Brother, kjenner jeg meg lettere overveldet. Som tittelen røper, handler Jim Jarmusch’ nye film om forholdet mellom søsken og foreldre. De lange samtalescenene i filmen er tunge av undertekst, felles fortid og gamle konflikter. Det gjør Father Mother Sister Brother til en fascinerende, men også krevende film – som på mange måter minner meg om en annen film av samme regissør: Night on Earth fra 1991.
Få dager etter at jeg har sett Father Mother Sister Brother, oppdager jeg tilfeldigvis at Cinemateket skal vise Night on Earth som ønskefilm, 35 år etter at jeg så den første gang. Det var en uforglemmelig opplevelse, og jeg må naturligvis se filmen på nytt. Når jeg sitter i den utsolgte kinosalen og venter på at filmen skal begynne, er jeg full av forventninger. Er den like bra som jeg husker? Like underfundig, tragikomisk og gripende?
Teppet blir dratt til side. En liten, blå kule kommer til syne mot en nattsvart bakgrunn. Den lille kula blir gradvis større. Det er jordkloden. Mens kamera zoomer inn på kloden – som snart viser seg å være en globus – fylles kinosalen av det vindskeive lydsporet til Tom Waits. Kameraet beveger seg stadig tettere på globusen, det panorerer over Atlanterhavet og nærmer seg USA. Brått befinner vi oss i et nakent rom, der fem vegghengte klokker viser tiden i fem ulike storbyer: Los Angeles, New York, Paris, Roma og Helsinki.
Det er natt på jorda, og handlingen kan begynne.
Mikromøter i nattemørket
Night on Earth er satt sammen av fem kortfilmer, én til hver storby. Hver film begynner med at en taxisjåfør plukker opp en passasjer, og slutter når de kommer fram til bestemmelsesstedet. Det er imidlertid ikke kjøreturen som er det viktige, men samtalen som oppstår mellom sjåførene og passasjerene.
Den første filmen begynner i et slitent nabolag i Los Angeles. Den unge, kjederøykende taxisjåføren i Winona Ryders skikkelse sitter i en falleferdig Chevrolet på vei til flyplassen. Der plukker hun opp en velantrukket casting-agent som nettopp har landet. Agenten, spilt av Gena Rowlands, er sliten og irritabel etter reisen. Likevel blir hun nysgjerrig på den unge jenta bak rattet. Er hun perfekt til rollen hun sliter med å finne en skuespiller til?
Neste film tar oss med til New York. Giancarlo Esposito spiller den kule, selvsikre og forfrosne afroamerikaneren YoYo, som desperat forsøker å praie en taxi. Når han endelig klarer det, oppdager han at den østtyske sjåføren (Armin Mueller-Stahl), som viser seg å være en klovn i både bokstavelig og overført betydning, knapt vet forskjell på clutch, brems og gass. YoYo forsøker å gi ham grunnleggende kjøreopplæring, men ender opp med å ta rattet selv.
I Paris møter vi en overarbeidet og følsom taxisjåfør fra Elfenbenskysten, spilt av Isaach de Bankolé. Béatrice Dalle spiller passasjeren, en gåtefull og blind kvinne med steinansikt. De to kunne ikke vært mer forskjellige, og samtalen som følger er like underlig som fascinerende.
I Roma blir en aldrende og hjertesvak prest (Paolo Bonacelli) plukket opp av en fullstendig grenseløs taxisjåfør med slibrig humor og svak impulskontroll. Rollen er som skreddersydd for Roberto Benigni, som leverer et fyrverkeri av elleville vitser og nådeløs selvutlevering.
Siste film tar oss med til Helsinki. To fulle finner (Kari Väänänen og Sakari Kuosmanen) mener at den døddrukne kameraten deres, som har fått blackout i baksetet, er verdens mest ulykkelige mann. Har taxisjåføren (Matti Pellonpää) en enda mer gripende historie på lur?
Et terapirom på fire hjul
Det er i stor grad dialogene som driver handlingen i Night on Earth framover. Samtalene i filmen er komiske, tragiske og overraskende, og truer av og til med å tippe over i parodien. Likevel opplever jeg dem som både realistiske og gripende. Hva er årsaken til at disse dialogene fungerer så godt?
For det første har hovedpersonene i Night on Earth aldri møtt hverandre før. Derfor blir ikke samtalene påvirket av noen felles historie. Ordene har ingen røtter i fortiden eller konsekvenser for framtiden. Dette fraværet av et tydelig formål er, paradoksalt nok, med på å gi samtalene eksistensiell tyngde. Både sjåførene og passasjerene er frie til å si hva de vil, til å spørre om hva de vil. De vet at de aldri skal møtes igjen. Derfor kan de snakke uten filter, uten å la seg begrense av sosiale roller eller krav.
Den andre grunnen til at samtalene i Night on Earth fungerer så godt, er at de foregår på innsiden av en bil. En personbil er nemlig ikke bare et framkomstmiddel – den kan også være et terapirom på fire hjul. Selv har jeg erfart flere ganger at det kan være lurt å legge vanskelige samtaler til en biltur. Det er noe beroligende ved å være i bevegelse. Du trenger ikke å se samtalepartneren i øynene. Det er som om samtalen aldri vil forlate bilens hermetisk lukkede kupé. Det som blir sagt i en bil, blir i en bil.
I Night on Earth utnytter Jarmusch dette doble, dramaturgiske mulighetsrommet til det fulle. Aller mest gripende er den mørke og melankolske kortfilmen fra Helsinki. Når de berusede passasjerene begynner å lytte til den tragiske historien til sjåføren, er det som om tiden stanser. Mens taxien beveger seg gjennom storbygatene, tar sjåføren oss med på en følelsesmessig berg- og dalbanetur av de sjeldne.
Kanskje er Night on Earth først og fremst en hyllest til storbyens uforpliktende mikromøter, til de spontane og verdifulle samtalene som kan oppstå mellom fremmede mennesker? I filmuniverset til Jarmusch kan man være fremmed uten å være fremmedgjort. Storbyens anonymitet gir karakterene en mulighet til å være seg selv, og til å åpne seg opp for hverandre. De kan være fullt og helt til stede i øyeblikket.
Samtaler i en forandret verden
Når jeg ser Night on Earth igjen etter 35 år, er det i en verden som har forandret seg til det ugjenkjennelige. Derfor er det vanskelig å ikke tolke filmen som et produkt av en helt spesiell tid. I det historiske bakspeilet virker 90-tallet som en lykkelig parentes, inneklemt mellom den kalde krigen og det turbulente 2000-tallet. Jeg tenker på Jerry Seinfeld, som ville lage «et show om ingenting». Var 90-tallet et meningsfullt tomrom, der kreativiteten fikk blomstre uten begrensninger og bekymringer? Der en kort taxitur kunne åpne opp et univers av tankevekkende tomprat?
Kanskje er også Father Mother Sister Brother et barn av sin egen tid. Det er som om Jarmusch’ nye film går i dialog med Night on Earth, på tvers av den kulturelle kløfta som skiller det tidlige 90-tallet fra vår egen samtid. De to filmene har nemlig flere interessante likheter og forskjeller.
I likhet med Night on Earth er Jarmusch’ nye film satt sammen av flere kortfilmer. De tre filmene er lagt til henholdsvis New Jersey, Dublin og Paris. At hver film innledes med en biltur – der karakterene snakker sammen – er med på å understreke likheten med Night on Earth. I begge filmene er kamera både på innsiden og utsiden av bilene. Vi får se nærbilder av karakterene, men også gatene og landskapene de kjører gjennom. De lange bilscenene gir begge filmene en særegen, filmatisk flyt.
Så til forskjellene. For det første foregår kortfilmene i Father Mother Sister Brother på høylys dag. Mens karakterene i Night on Earth er beskyttet av det lune nattemørket, er karakterene i Jarmusch’ nye film omgitt av et avslørende dagslys. For det andre er alle karakterene, som filmtittelen røper, i nær familie. De er søsken eller foreldre. Sist, men ikke minst: De går ut av bilene – og det er da problemene begynner å tårne seg opp.
Djevelen ligger i dialogene
I den første filmen følger vi en søster og en bror, spilt av Mayim Bialik og Adam Driver, som skal besøke faren sin. Samtalen i den dyre firehjulstrekkeren er stiv og anstrengt. De gruer seg til å komme fram, og det er åpenbart at de har et vanskelig forhold både til hverandre og til faren. Når de omsider nærmer seg farens bolig, har både karakterene og publikum stive skuldre. Hva slags far er det de skal møte?
De parkerer utenfor farens slitne bolig, og går inn i huset. Samtalen som følger, er enda stivere enn samtalen i bilen. Faren, spilt av Tom Waits, virker hyggelig på overflaten, men det er åpenbart noe han skjuler. Familiemedlemmene bruker språket til å navigere seg rundt et metaforisk minefelt av gamle konflikter og mistanker. Det er sjelden musikk mens karakterene snakker sammen, noe som gjør de lange strekkende med pinlig taushet ekstra virkningsfulle.
Den neste filmen foregår i Dublin. To søstre skal besøke moren sin (Charlotte Rampling), en rik og vellykket forfatter. Den eldste søsteren (Cate Blanchett) kjører alene i en nedslitt Toyota, som bryter sammen på veien til moren. Lillesøsteren (Vicky Krieps) blir kjørt av en venninne. Samtalen i bilen er lett og ledig, men gir også et forvarsel om at forholdet til moren og søsteren er anstrengt.
Denne mistanken bekreftes når den lille familien er samlet rundt morens nøye kuraterte kakebord. Mens de forsyner seg av de eksklusive småkakene, forsøker karakterene forgjeves å kamuflere vanskelige følelser bak pene ord. Samtalen er tungt lastet med fortid og dårlig skjulte antipatier. På overflaten virker moren empatisk og omsorgsfull, men både ansiktsuttrykket og ordvalgene avslører at hun har et vanskelig forhold til døtrene.
I den siste filmen går turen til Paris. To tvillinger (Indya Moore og Luka Sabbat) sitter i en gammel Volvo, på vei til de nylig avdøde foreldrenes gamle leilighet. Broren har nylig tømt den for alt innbo, og plassert alt i et leid lager. Fortiden er ryddet av veien. I denne filmen er tonen lysere, og dialogen mer uanstrengt. Det er som om fraværet av foreldrene, og ikke minst fraværet av alle tingene deres, gjør at søsknene kan nærme seg hverandre med blanke ark. De er ikke begrenset av fortiden. Når de sitter i den tomme leiligheten, innser de at de kan gå videre. Nettopp derfor velger de å bli i øyeblikket.
Et evig øyeblikk
Ordet øyeblikk kan være en god veiviser gjennom Jarmusch’ filmatiske univers. Dette er en regissør som har en egen evne til å stanse tiden, til å dvele ved øyeblikket. Det filmene mangler i fortellerteknisk framdrift, tar de igjen i oppmerksom tilstedeværelse. Kunne en annen regissør laget Coffee and Cigarettes (2003), en film viet til kaffe, røyk og tomprat? Eller det vakre dramaet Paterson (2016), som følger den repetitive hverdagen til en fåmælt bussjåfør og amatørpoet i en anonym småby? Jeg tviler.
Da Jarmusch ble intervjuet av Dagens Næringsliv i april i år, forklarte han at han følger mottoet til Neil Young, som sier at «noen ganger er den beste planen ‘ingen plan’». Jarmusch utdyper: «Sånn tenker jeg også når jeg skaper. Jeg venter og ser hva som snakker til meg.» I et annet intervju med samme avis sier han at han ikke har «lest Hollywood-regelboken. Hvis jeg får hendene mine på den, skal jeg brenne den.»
Jarmusch nekter altså å følge en tradisjonell dramaturgi. Selv er jeg skeptisk til filmskapere som hever seg over kraften i en godt planlagt fortelling. Likevel lar jeg meg forføre av filmene til Jarmusch, særlig Night on Earth. Da jeg forlot kinosalen i 1991, hadde jeg allerede plassert filmen på min personlige topp ti-liste. Der står den fortsatt.
Father Mother Sister Brother er ikke god nok til å få en plass på denne lista. Jeg tar meg i å savne det Jarmusch selv ikke vil ha – et gjennomtenkt plot. Konseptet er ikke solid nok til å bli holdt oppe av godt skuespill og velskrevne dialoger. Samtidig lar jeg meg sjarmere av de vakkert komponerte bildene og de finurlige, visuelle detaljene. Flere av bilscenene inneholder stopp- og advarselskilt, som kan tolkes som en berettiget advarsel om at vi er på vei inn i et vanskelig, psykologisk territorium. Fargen rød går igjen i alle filmene, og kan både tolkes som et symbol på blodsbånd og fare. At alle filmene inneholder samtaler om vann, gir konnotasjoner til renhet. Er det mulig å vaske av seg fortiden, og gå videre med blanke ark?
Jim Jarmusch’ nye film har altså mange filmatiske kvaliteter. Den er åpenbart mer poetisk enn episk, og de velspilte dialogene i filmen gir tilskueren rikelig med tankeføde. Dersom jeg ikke hadde sett Night on Earth på nytt rett etter at jeg så Father Mother Sister Brother, ville jeg kanskje sittet igjen med et enda bedre inntrykk av sistnevnte film. Men sånn er livet. Fullt av uforutsigbare hendelser og merkelige sammentreff, akkurat som filmene til Jarmusch. Jeg lengter fortsatt tilbake til 1991. Likevel skal jeg forsøke å være mer til stede i øyeblikket, tungt inspirert av den lette livsfilosofien til den amerikanske kultregissøren.
