Ubehaget i Happiness, den snikende 90-talls-kultfilmen som ikke kunne blitt laget i dag.
«Happiness, where are you? I’ve searched so long for you.
Happiness, what are you? I haven’t got a clue.»
Tittellåten til Todd Solondz’ kanskje aller mørkeste komedie fra 1998, er et nødrop med sin barnslige og enkle utforming. Det som ønskes er jo nettopp banalt simpelt, samtidig som det er klink umulig. Happiness er en flettverkfortelling som tar utgangspunkt i livene til de tre søstrene Joy, Helen og Trish, samt deres øvrige familiemedlemmer. En myriade av småfigurer, ofte bare innom som raske blaff i en scene, etterlater overraskende sterke inntrykk. Absolutt alle i denne filmen er ekstremt ensomme mennesker, desperate etter tilhørighet og aksept fra andre. Og alle søker etter sin versjon av lykke, et behov som er enkelt å sympatisere med, problemet er at det er nesten umulig å heie på noen av dem. Under den super-amerikanske og tv-aktige fasaden til alle i denne familien murrer det nemlig eksistensielle tomrom, og forkastelige, mørke tanker.
Ubehaget i Happiness etableres umiddelbart i anslaget: Den ironisk navngitte karakteren Joy slår opp med Andy, som til tross for sitt ekstremt stusselige oppsyn lirer av seg responsen «I’m champagne. And you’re shit. And you’ll always be shit till the day you die.» Senere streifer filmen innom Andys arbeidsplass, hvor vi overhører kollegenes bedagelige samtale om at han har tatt livet sitt og at de sliter med å huske hvem han var. Et trist eksempel på hvordan mennesker kan være ubetydelige, og etterlate få til ingen inntrykk. Kanskje er Joy shit, men Andy er definitivt ikke champagne, skal vi tro kollegene hans.
Det mørkeste av det mørke
Den originale måten Solondz introduserer sine karakterer på er en av hans største kvaliteter som historieforteller. Vi møter dem alltid midt en situasjon, og blir kjent med problemene deres før vi vet nøyaktig hvem de er og hvilken relasjon de har til de andre i historien. For eksempel får vi vite at psykologen Bill fantaserer om å skyte tilfeldige folk i en park, og at han er grovt pedofil, før det blir avslørt at han er ektemannen til Trish og faren til stakkars Billy på elleve år. I Bills dobbeltliv praktiserer han flere roller, og mener selv at han ikke gjør noe galt, så lenge han kan holde sin mørke side privat.
Fremdeles i introduksjonsmodus trer den siste søsteren, Helen, inn i sitt nitriste leilighetskompleks. Hun har utseendet og en vellykket karriere med seg, men selv hun føler seg elendig og ensom. Som forfatter har hun nemlig skrivesperre, fordi hun har innsett hvor falsk hun er. Sammen med henne i heisen står den sosialt dysfunksjonelle og seksuelt undertrykkede naboen hennes, Allen, gestaltet av Philip Seymour Hoffman i en av hans aller beste roller. Vi blir videre med inn i hans enda tristere leilighet, og ser han stotre seksuelle trusler på telefonen til tilfeldige kvinner fra telefonkatalogen, mens han masturberer. Han kommer ukontrollert på veggen, og istedenfor å vaske etter seg, bruker han sæden som lim til å klistre opp et postkort som veggdekor. Andre kort på veggen forteller oss at dette har han gjort før. En nittitallets incel av aller mest patetiske sort.
Solondzke karakterer tilfører sjeldent noe positivt til samfunnet. Det er vanskelig å akseptere at mennesker er verdiløse, men ved at det i manuset fokuseres på menneskets dårlige sider, oppstår det en slags nihilistisk linse vi kan se filmen gjennom. Den pessimistiske tolkningen kan derfor være at vi er midlertidige vesener på jorden fulle av dritt og feil, og positive kvaliteter vi kan bringe inn i livet utover dette, er en kortvarig bonus. Legger man godviljen til, kan det heller tolkes som et perspektiv på at mennesker er velmenende, men i møte med for store utfordringer, ikke får til å være den beste versjonen av seg selv. Det er morsomst å tenke at Todd Solondz ikke har tro på menneskeheten, lene seg mot den første tolkningen, og i beste fall føle seg som et mer vellykket menneske enn de i fortellingen. For det skal ikke nødvendigvis så mye til.
Kan jeg se på dette?
Det moralske forfallet i Happiness er påtrengende og overveldende. Den konstante rekken av forkastelige hendelser utfordrer publikum til å spørre seg selv om dette er greit å se på.
Og ikke minst: Er det greit at jeg ler og er underholdt? Svaret er selvfølgelig ja, dette er en komedie av aller mørkeste sort. Og når noe er så på kanten at man nesten ikke orker, er eneste utvei å le av det. Et godt eksempel er når Billy konfronterer sin far om ryktene rundt at han har forgrepet seg påto gutter i klassen hans, hvor Bill nesten uten motstand innrømmer skyld. Scenen er til å holde pusten av, men oppleves samtidig så bananas at det blir surrealistisk.
Hvordan er det mulig at alvorlige temaer som selvmord, pedofili, drap og overgrep kan være sentrale elementer i handlingen, og likevel bli så morsomt? Stil og tone spiller den største rollen for å gjøre dette til en vellykket komedie. Lystig, bedagelig musikk som minner om et slags Sommerhytta-program og saturert fargebruk så overdrevent at det skjærer i øynene, er effektive kontraster til filmens dype mørke. Sidestillingen av situasjoner som at Bill må forklare til sin sønn hva «cum» er bare timer etter han har ejakulert i et gutteblad, får også en svært upassende humoristisk effekt. Akkompagnert av det hyggelige pianoet, fremstår det nærmest som en rørende scene mellom far og sønn, noe vi ettertrykkelig vet at det ikke er.
Et annet vellykket grep er at de drøyeste og mest eksplisitte situasjonene utfolder seg kun i gjenfortellinger, innrømmelser eller antydninger. Selve hendelsene overlates til fantasien, slik at publikum blir medskyldige i sin visualisering, og kanskje skammer seg litt. Og det er nettopp det som gjør at filmen i det hele tatt er mulig å utstå. Ytterst få filmskapere er i stand til å skildre så uspiselige mennesker på en så rå og hudløs måte, uten at vi mister all sympati for dem.
Todd Solondz er en fandenivoldsk regissør. Han levner karakterene sine få eller ingen sjanser til å lykkes, og selv de som har et snev av godhet i seg, kan vi forvente blir straffet. Dette går igjen i flere av hans filmer: Welcome to the Dollhouse (1995), Storytelling (2001) og Palindromes (2004) anbefales sterkt, hvis Happiness ikke gav utelukkende avsmak.
Etter braksuksess med førstnevnte, skulle det bli overraskende krevende å få Happiness ut til publikum. For hvem var den for? Fantastiske skuespillere som briljerte i krevende roller var ikke nok. Sundance Film Festival, kanskje det mest åpenbare startskuddet for en slik indiefilm, refuserte den for å være for ubehagelig. Den opprinnelige distributøren, October Films, trakk seg fra lanseringen og etterlot produksjonsselskapet til å stå for den biten selv, usensurert. Medietilsynet i USA ville nemlig gi strengeste sensur, noe som ville gjort markedsføringen enda vanskeligere. Oppturen kom når Happiness vant FIPRESCI-prisen i Cannes i 1998, med en begrunnelse om rik subtekst og modig tolkning av vanskelige temaer. Den splittende filmen endte opp med en svært begrenset lansering, store lovord fra en rekke respekterte kritikere og litt over dobbel inntjening av sitt lille budsjett. Den kunne selvsagt aldri bli laget i dag, og bærer dermed status som en ekte kultfilm.
…
Denne teksten er fra Zs kultfilmnummer.
