Hvem bestemmer hva som er en kultfilm? Ser vi nærmere på utviklingen av kultfilmkanonen, har hvite, vestlige fans lenge definert kultfilmkanonen. Hvordan er hvitheten ved kultfenomenet et problem?
For å forklare hva jeg mener med kultfilm som et «hvitt fenomen», la meg starte med å se på det større bildet. I boka 100 Cult Films (BFI Screen guides, 2011) presenterer Ernest Mathijs og Xavier Mendik100 essensielle filmer i kultfilmkanonen slik den fremstod rundt 2010.
Utvalget spenner fra den tyske ekspresjonistiske stumfilmen Doktor Caligaris kabinett (Robert Wiene, 1920) og frem til Martin McDonaghs svarte komedie In Bruges (2008). Velrennomerte klassiske Hollywood-filmer som Casablanca (Michael Curtiz, 1942) og Trollmannen fra Oz (Victor Fleming, 1939) står også side om side med mindre kjente titler som Ulrike Ottingers Freak Orlando (1981) og Jeff Liebermans Blue Sunshine (1977). De forsøker virkelig å finne et representativt utvalg, med vekt på mangfold, og et tverrsnitt som dekker en imponerende rekke av stiler, sjangre og budsjettstørrelser.
Bokas bakside lover en reise jorda rundt. Likevel er mer enn halvparten av titlene amerikanske. I tillegg kommer en betydelig andel fra Storbritannia og Italia. Øst‑asiatisk film er bare sporadisk representert, og det globale sør er nærmest fraværende. Ingen filmer fra India – verdens mest produktive filmindustri – er inkludert. Til sammen er ellers bare fem av hundre filmer fra det globale sør: Meksikanske Alejandro Jodorowskys El Topo (1970) og The Holy Mountain (1973), jamaicanske The Harder They Come (Perry Henzell, 1972) og indonesiske Lady Terminator (H. Tjut Djalil, 1989). Og bare én fra hele det afrikanske kontinentet, den sørafrikanske Gudene må være gale (Jamie Uys,1980).
Dette er absolutt ikke en dårlig liste, men den viser hvor vestlig orientert samtalen om kultfilm har vært. Og det er nettopp dette vestlige perspektivet jeg her ønsker å utfordre.
