Arveoppgjør, konflikt og familiefeider. Filmene Affeksjonsverdi (2025), Alt skal bort (2025) og Arven (1979) tematiserer dette – på svært ulike måter.
Vi er opptatt av arv, miljø og familiefeider her til lands. Det være seg i litteraturen, i utallige samlivsspalter i aviser og magasiner, og i filmens verden. Familiemotivet er for eksempel selve navet i historiefortellingen i Joachim Triers Grand Prix- og Oscar-vinnende Affeksjonsverdi. I både Arild Østin Ommundsens Alt skal bort (2025) og Anja Breiens Arven (1979) er handlingen i all hovedsak sentrert rundt selve fordelingen av arv og opprydningen etter at et familiemedlem har gått bort.
Særlig siden første bind av Karl Ove Knausgårds heksalogi Min kamp (2009–2011) har den såkalte virkelighetslitteraturen dominert litteraturfeltet – skjønnlitteratur som tydelig tar et utgangspunkt i forfatterens eget liv og omgangskrets. Kulturredaktør, og forsøksvis filmkritiker, i Morgenbladet, Bernhard Ellefsen, gikk til og med så langt som å kalle virkelighetslitteraturen (sammen med New Nordic Cuisine) for en av Skandinavias viktigste kultureksporter i podcasten Ekstra Lars.
Ellefsen snakket om virkelighetslitteraturen i kjølvannet av sin egen anmeldelse av Affeksjonsverdi, der han uttalte: «Affeksjonsverdi er nok en påminnelse om hvor pinlig det er at Joachim Trier er Norges fremste kultureksport». Uansett hva man mener om kvaliteten i Triers filmer, er det ikke til å stikke under en stol at anmeldelsen ble startskuddet for en av de morsomste og mest interessante offentlige samtalene om norsk film på aldri så lenge.
Begravelsen som startskudd
Virkelighetslitteraturens popularitet kickstartet for alvor med første bind av Min kamp, hvor boka åpner med en far som har dødd. Herfra spinner handlingen videre rundt den litterære Knausgårds planlegging av begravelse, gode og dårlige barndomsminner, oppgjør med sine foreldre og selvransakelse.
Etter en prolog om søstrene Nora (Renate Reinsve) og Agnes’ (Inga Ibsdotter Lillaas) praktfulle barndomshjem Skillebekk i Oslo, er også begravelsen til deres terapeutmor startskuddet for handlingen i Affeksjonsverdi. Søstrenes far, regissøren Gustav Borg (Stellan Skarsgård), returnerer til deres store overraskelse til Oslo. Han gjør entré i sitt tidligere hjem, og etter litt høflig small talk med gamle kjente, legger han turen til husets kjeller for å oppdrive sitt gamle stereoanlegg. Døtre og barnebarn får vente. Det sårer, men overrasker ikke, hans to barn. Det viser seg etter hvert at Gustav Borg har kommet til Oslo hovedsakelig for å gjøre bot overfor sin forsømte eldstedatter Nora, som han ønsker skal spille hovedrollen i hans store comeback som regissør. Men i det han stolt drar manuset ut av en polpose i en kostelig scene i en av båsene på Lorry, viser han ingen forståelse for eventuelle sjelelige arr forårsaket av sin egen rolle som fraværende far.
Det var ikke bare Trier som søkte mot begravelse og familiemotivet i 2025. Arild Østin Ommundsens Alt skal bort ble derimot verken en kjempesuksess på kino eller en hit på festival. Riktignok vant filmens komponist, Thomas Dybdahl, en meget fortjent Amanda-statuett for «Årets musikk», men filmen kom og gikk på kino uten det helt store oppstusset.
I anslaget til filmen dør komponistfaren til de tre voksne søsknene Ellen (Silje Salomonsen, som også har produsert filmen sammen med ektemannen Ommundsen), Amund (Tomas Alf Larsen) og Carl-Olav (Thorbjørn Eriksen), kalt Carlo av familien. Det er en nokså samlet trio av søsken som både skal ta farvel med faren sin, og så fort som mulig få tømt barndomshjemmet og kvitte seg med flest mulig av den avdødes etterlatenskaper. Det tilsynelatende eneste hinderet for en ryddig prosess er deres mor, Elisabeth (Liv Bernhoft Osa), med divanykker og et nærmest sykelig oppheng i et flygel som sies å ha tilhørt den berømte komponisten Geirr Tveitt (navnet skrives faktisk sånn). Men det viser seg snart at søsknene føler de har helt diametralt ulike oppvekster. De ble alle forlatt av sin mor til fordel for en italiensk elsker, og behandlet helt ulikt av en far som vekslet mellom å være desillusjonert og ambisiøs, og som dessuten forskjellsbehandlet den pliktoppfyllende Ellen, den ganske middelmådige Amund og den forhenværende barnestjernen Carlo.
Arven skal fordeles
Nylig avdøde Anja Breiens beste film Arven var lenge den siste norske filmen som har vært representert i hovedkonkurransen i Cannes (Før Trier har vært å finne der med både Louder Than Bombs (2015), Verdens verste menneske (2021) og Affeksjonsverdi). Også i Arven starter filmen med et dødsfall. Den barnløse skipsrederen Kai Skaug er død. I kirken møter vi arvingene. Hans mor (spilt av stumfilmstjernen Ada Kramm), hans bror og nemesis Jon (Espen Skjønberg) og søsteren Gerd (Eva Opakar) med sine barn. Blant dem er også Jons attpåklatt Hanna (Häge Juve), som fortsatt ikke er myndig.
Da kameraet til den legendariske filmfotografen Erling Thurmann-Andersens (Den demokratiske terroristen, Insomnia) panerer over hvert av medlemmene i forsamlingen, er det som om de nærmest sitrer etter å bli ferdige med formalitetene for å gyve løs på testamentet. Så avbrytes det hele av et hysterisk latteranfall hos Hanna. Kanskje skal ikke dette gå så knirkefritt som først antatt? Og kanskje er Hanna den eneste som er i stand til å vise ekte følelser rundt dødsfallet?
Biler, eiendom og andre gjenstander er sirlig fordelt i testamentet. Hanna får huset, et første hint om at hun kanskje ikke var den avdødes niese, men heller hans datter. Som om ikke det var nok, viser det seg at Kai Skaug har satt som et premiss at shippingvirksomheten må drives videre som familieforetak, hvis ikke blir verdien uavkortet donert til Kreftforeningen. Til å forvalte hele bøtteballetten har Kai valgt seg ut sin egen bror, Jon. Familiefreden kan med andre ord senke seg.
Den påtagelige alminneligheten
Noe som skiller regissørene av disse tre filmene, er i stor grad hvordan de portretterer sine karakterer. Trier er så mangt som filmskaper, men noen stor skildrer av alminnelige folk er han ikke. Og heldigvis har han ikke begitt seg ut på å skildre de såkalte «hverdagsmenneskene» heller. Jeg kan ikke tenke meg noe mer malplassert enn at Trier skulle lage kjøkkenbenkrealisme – det tror jeg verken han hadde gjort særlig godt eller gitt ham særlig glede.
Triers karakterer er beleste, med gode jobber og pene klær. Det de driver med fremstilles som betydningsfullt og storslagent, selv om Trier for all del også evner å ironisere over hvor nedsnødd den store kunstneren kan fremstå i møte med hverdagslige gjøremål (som Gustav Borgs tørking av bord med en hel – fortsatt sammenrullet – tørkerull, og samme manns hjelpeløse DVD-gave med arthouse-filmer med 18-årsgrense til barnebarnet som soleklare høydepunkter).
Men karakterene hos Trier har en indre uro som gjør seg ekstremt godt på film. Noras kollaps på scenen på Nationaltheatret er nesten på nivå med Myrtle Gordons (Gena Rowlands) i John Cassavetes Opening Night (1977), og den Persona-inspirerte montasjen hvor far og datter Borg nærmest smelter sammen er en genistrek av Trier og fotograf Kasper Tuxen.
I Alt skal bort er derimot alminneligheten så voldsomt til stede. Alle skjerper seg nok til at vi slipper unna de store konfrontasjonene. Det finnes både søskensjalusi, samlivsbrudd, prestasjonsangst og et drøss av andre problemer i familien som skildres. Men de skjerper seg – ja til og med divamoren som i sin tid forlot familien, tar seg nok sammen til å hindre de aller største feidene. Det er noe befriende med så normale og empatiske karakterer, selv om det kanskje gjør at filmen aldri blir mer enn en ganske god film. Man blir liksom aldri så investert i å vite hvordan de egentlig har hatt det i barndommen.
Dette gjenspeiler seg også i filmens rent filmatiske kvaliteter, som dessverre aldri når de høyeste toppene, sett bort fra den minneverdige musikken. Fotoet har Østin Ommundsen gjort selv (sammen med Sondre Oldereide Michaelsen), og det har noe av et vellykket reklamefilmpreg over seg, ikke ulikt Østin Ommundsens egen informasjonsfilm på Norsk oljemuseum, Oljeunge (2016).
Også det kunstneriske hos karakterene nedtones hos Ommundsen. Selv om den avdøde omtales som en nokså anerkjent musiker, er det liten tvil om at musikken hans er å anse som avleggs, og det er først i det Carlo finner frem en lydrull med en reklamejingle for en lokaldyrebutikk at en viss entusiasme kan spores hos de etterlatte.
Også Carlos stjernerykte devalueres på et tidspunkt, da det viser seg at det var hans søster som la grunnlaget for partituret som gjorde ham til en «hot shot» innenfor klassisk musikk på Vestlandet (om det i det hele tatt finnes). Dette gjorde hun samtidig som hun vasket klær, smurte matpakker og hjalp sin fraskilte far med å håndtere hverdagen, mens Carlo fikk lov til å konsentrere seg om å bli best mulig til det ene han føler han mestrer; musikken.
Dette minner om hvordan det i Affeksjonsverdi var Agnes, og ikke den store skuespilleren Nora, som spilte barnerollen i Gustav Borgs store andre verdenskrigsepos. Hun som ble sett på som den verdige til å få den store filmrollen endte altså opp med å bli familiens stødige anker.
I Arven er motpolene i familien preget av klassiske skillelinjer i det norske samfunnet anno slutten av 1970-tallet. Der Kai med all sannsynlighet var en klassisk Høyre-mann, representerer den sindige bibliotekaren Jon kanskje det trauste, men fornuftige Arbeiderpartiet. Hans motpol er hans pengeglade og «jappete» nevø Jonas (Jan Hårstad), mens Jons eldste datter Eva (Jannik Bonnevie) og kjæresten Arne (Svein Sturla Hungnes) representerer ytre venstre, der de har tilholdssted i en nedslitt leiegård på Grünerløkka (som riktignok er eid av Kai Skaug).
Det er forskjell på hvor ødelagte relasjonene er, og hvor skjevfordelt penger og oppmerksomhet har vært i familiene. Men i alle tre filmer ser vi at de overlevende strever med å samhandle, og hvordan familiemedlemmene både lar seg såre og rammer sine nærmeste hvor det svir som mest.
A house is not a home
De tre husene spiller helt ulike roller i de tre filmene. I Arven er den avdødes «mansion» i Asker nærmest som et hult skall å regne når beboerne er borte. Staselig, men uten sjel. En genistrek av en scene signert filmfotograf Thurmann-Andersen, hvor den unge Hege våkner opp på natten i huset, illustrerer dette. Kameraarbeidet fanger virkelig opp tenåringens fremmedgjorthet i sitt arvede hus, og med ett er det som om hun befinner seg i en labyrint, både i huset og i eget liv. Det er vanskelig å se for seg at dette kan bli et godt hjem for den plagede Hege.
Huset i Affeksjonsverdi er derimot å regne som en pustende organisme i seg selv. Til og med med en egen stemme (Bente Børsums), og med følelser og materiell tretthet som lar seg påvirke av hvordan folkene som til enhver tid oppholder seg her har det. Man får nesten følelsen av at det vil piple blod ut om man slår en spiker i veggen.
I Alt skal bort møter vi mer av et klassisk Selvaag-hus som det går 13 av på dusinet. Selv om bokhyllene er fulle og de fine møblene er mange, er stilen lite gjennomført, praktisk og forglemmelig. Et sted med historie og minner, men hvor alminneligheten igjen er det mest fremtredende. Det er ingen følelser av at umistelige skatter skal gå tapt når søppelcontainere fylles med rund hånd i opprydningsprosessen.
Selv om savnet for det som har vært utvilsomt er til stede, fremstår de tre husene som en representasjon for noe forgjengelig og en avsluttet epoke. Iblant er det best om enkelte minner ryddes vekk, selv de med affeksjonsverdi.
Sorgen spiller andrefiolin
Til sammen utgjør disse tre filmene tre ulike skildringer av hvordan vi mennesker samhandler når uforutsette hendelser oppstår i våre liv. Filmene forenes med at sorgen ved den avdødes bortgang tilsynelatende ikke spiller så stor rolle. Det er alle konsekvensene av dødsfallet som er det viktige – både de emosjonelle og de materialistiske. Hus som må tømmes og gjenstander som skal fordeles. Og, ikke minst, familiemedlemmer som nå blir tvunget til å forholde seg til hverandre.
Selv om alle tre filmene er godt plantet innenfor dramasjangeren, har vi å gjøre med tre regissører som løser arv- og familiemotivet med hver sin distinkte stil, med svært ulik miks av humor og alvor. Både Trier, Ommundsen og Breien hadde da de laget sine respektive filmer flere verk på samvittigheten, og det er i så måte modne filmskapere som går løs på familiedramaet. Enten det er med et ønske om å skape stor kunst, eller rett og slett skildre en ganske vanlig families gjenkjennbare sorgprosess på en så realistisk måte som mulig.
