Apokalypse

Kan alvorlige og deprimerende temaer som klimakrise og miljøødeleggelse være morsomt på film?

I de nye norske katastrofefilmene slår til og med grunnfjellet tilbake mot menneskenes inngripen i naturen.

Japansk cyberpunk går rett i kjernen på hva apokalypse og dystopi kan være på film. I både tematikk og produksjonsmåter får vi se en verden som kun kan eksistere i en overteknologisk framtid. Hvordan ble japansk animasjon en noe motvillig ledestjerne i møtet mellom menneske og maskin?

I dette korte essayet vil jeg gjerne reflektere over hva vi mener når vi snakker om «verdens undergang» på film. For det ser ut til å være en generell konsensus om at noe sånt eksisterer. Noen vil til og med gå så langt som å si at apokalypsen er spesielt…

Ser vi på strømmen av filmer, bøker og nyheter, lever vi i en tid for «velg din egen apokalypse»-eventyr. Hvordan tror du verden ender? Overoppheting? Influensa? Eller blir det robotene som tar oss til slutt?

Apokalypsen kommer ikke alltid i form av jordas undergang. Den kan også komme i form av et enkeltmenneskes undergang i møte med umenneskelige livsforhold.

Zombiene er mer populære enn noensinne. Og de er overalt.

Fra The Day After Tomorrow til First Reformed – en introduksjon til klimafiksjon og hvordan genren har gått fra de store katastrofene til færre klisjeer.