Selvkritikk på overtid

To the Wonder. Terrence Malick. Foto: Nordisk film distribusjon

Tja, hvor begynner man? Først kan jeg vel være ærlig om at jeg i skrivende stund allerede er en uke forbi den opprinnelige fristen for å levere denne teksten. Dessverre sier vel det noe om hvordan jeg jobber – som jo er hva jeg har blitt bedt om å skrive om her.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 2 2016 Bestill nummeret

Relatert

Lite vidunderlig

Av Aleksander Huser

Z #2 2016: Den gamle keiseren Terrence Malick er tilbake, med enda mindre klær på enn sist. | kun utdrag

Å sjå filmen i si samtid

Av Guri Kulås

Z #2 2016: For meg er film i første rekkje meiningsutsegner om verda – anten utsegnene er intenderte eller ikkje. | kun utdrag

I følelsenes vold

Av Jon Selås

Z #2 2016: Det tok et par år før jeg ble klar over hvor følelsesridd mitt forhold til film var. | kun utdrag

Fra siste Z

Z-enquete: Vold som virkemiddel

Av Ida Madsen Hestman

Hvilken funksjon har vold som virkemiddel og uttrykk på film? Vi spurte tre norske regissører: Mona J. Hoel, Kenneth Karlstad og Fredrik S. Hana | kun utdrag

Voldsromantikk, massemedia og mainstream

Av Einar Aarvig

På 90-tallet var grov medievold en del av den filmatiske hovedstrømmen og det offentlige ordskiftet. Hvordan reagerte de norske anmelderne på kroppskrenkelsene i Wild at Heart> og True Romance og hva kan vi lære av disse kritikkene i dag? | kun utdrag