Høsten 1930 kunne man lese en artikkel i tidsskriftet Kinobladet med overskriften «Skal norsk bli skandinavisk talefilmspråk». I artikkelen refereres det til skuespilleren Haakon Hjelde som pekte på at «norsk er det sprog som egner sig best for skandinaviske versioner». I dag høres dette unektelig merkelig ut, men i en fase av den tidlige lydfilmens historie var slike ideer slett ikke noe den norske skuespilleren var alene om. Det Hjelde refererte til var måten produksjonen av flerspråklige eller multilinguale filmer grep om seg i internasjonal filmproduksjon rundt 1930. Dette var filmproduksjoner der den samme filmfortellingen ble laget i flere versjoner med ulike skuespillere, og der skuespillere snakket det språk som gjaldt i de forskjellige mottakerlandene.
