Jakten på perfekt ramen – Tampopo og de gode hjelperne

Alle bildene er fra Tampopo, Jūzō Itami 1985

 

Den japanske komedien Tampopo er den ultimate matfilmen og en leken hyllest til filmmediet.

Da jeg så Jūzō Itamis Tampopo (1985) på åttitallet var det kjærlighet ved første blikk. Det var også første gang jeg hørte om ramen. Ramen? På det tidspunktet hadde jeg vel knapt sett hurtignudler, og det var enda noen år til Mr. Lees sørkoreanske instant-nudler skulle komme på markedet. Da jeg så den igjen nå, var forelskelsen fortsatt der. Filmen har tålt tidens tann – makan til original feel-good-film!

Nå vet jeg at ramen er japansk nudelsuppe med aner i det kinesiske kjøkkenet. Forløperne kom med kinesiske immigranter og deres nudelsupper da grensene ble åpnet for utlendinger på slutten av 1860-tallet. Over tid skulle ramen tilpasses japanske ganer, og også bli en forholdsvis rimelig middag. Det tok virkelig av etter at hurtig-ramen ble introdusert av Nissin i 1958, og enda mer med «rett-i-koppen»-varianten som kom i 1971. Alfa og omega i ramen er kraften, som kokes av ulike ingredienser til de ulike variantene, i tillegg til de spesielle ramen-nudlene som for å få den rette konsistensen, også skal innom en lutbehandling («Lye water» eller kansui). Så er det toppingen: Svin, egg, menma (fermenterte bambusskudd) nori, vårløk osv.

I anslaget ser vi et hvitkledd par – vi skjønner snart at dette er en gangster og kjæresten hans – komme inn i en kinosal og ta plass på første rad. Følget deres disker opp med sprudlende i glasset og alt som skal til for et utsøkt måltid. Den hvitkledde mannen oppdager kameraet, nærmer seg det, kikker rett på oss og sier: «Ah, så dere er også på kino?» Så går han bort til en mann som sitter og spiser chips og knatrer med både den og posen: «Bråker du slik under selve filmen, dreper jeg deg.» Vi tror ham. Så kikker han rett på oss igjen: «Det gjelder også enhver alarmklokke som går av.» (Scenen dukker stadig opp i hodet mitt når folk sitter og fikler med mobilene sine under en filmvisning.) Og, for et frekt metablikk som start på en film!

Så begynner «filmen». To lastebilsjåfører, Gorō og Gun, stopper for å spise, sultne på et godt ramen-måltid. Det får de ikke hos enken Tampopo som driver ramenstedet Lai Lai. Men når enken skjønner at Gorō har peiling på ramen, ber hun ham hjelpe henne med å lage en bedre ramen. Nei, ikke bare bedre. Perfekt. Og det er utgangspunktet for hele filmen: Hva skal til for å lage perfekt ramen? Hvordan lager man den beste kraften og de beste nudlene? Hva skal tilbehøret være og hvordan skal det skjæres opp og danderes? I prosessen med å finne ut av dette får Tampopo, på de underligste vis, stadig flere gode hjelpere, også til hvordan hun skal style seg og restauranten når den skal lanseres i ny utgave, og under hennes navn.

Kjærlig pastisj

Tampopo er en komedie med kjærlige vink til westernfilm (som når Gorō og Gun først entrer Tampopos kafe, og Gorō ender i slåsskamp med det lokale klientellet), til melodrama, stumfilmestetikk og slapstickhumor (i en sekvens der de oppsøker en gjeng gourmetuteliggere), til sportsfilm (skal man bli en god ramenkokk, må det også styrke og utholdenhet til, man skal tross alt løfte store gryter og få porsjonene ferdig på under tre minutter) og gangsterfilm. Den er også den ultimate matfilmen, det er knapt en eneste scene som ikke er relatert til mat. Så er den utsøkt fotografert og tima, med en handling som nonchalant slentrer av gårde med avstikkere til små sidehistorier.  I tillegg er den supermorsom.

Tidlig i filmen møter vi blant annet en ramen-læremester (sensei) som har studert ramen i 30 år, og eleven hans som skal lære seg å spise ramen riktig. Dette innebærer ikke bare en introduksjon til rekkefølgen man skal spise ingrediensene i, og hvordan man først skal kontemplere og studere retten man har fått servert, men også om ydmykt å takke grisen for skivene av skinkestek i den. Mens Tampopo er ute på en treningsøkt, kommer en flokk forretningsmenn forbi. Fortellingen forlater henne og Gorō for å slentre videre med forretningsfølget til et hotell med en fransk gourmetrestaurant der følget skal spise. På dette hotellet bor også gangsteren og elskerinnen fra begynnelsen av filmen, og vi tar del i deres erotiske mateskapader (og får et nytt syn på hva rå eggeplommer og levende kreps kan brukes til). Videre møter vi blant andre den eldre, distingverte damen som til butikksjefens store fortvilelse har et oppheng i å klemme på maten hun ser – oster, frukt, alt.

Filmen tar også et oppgjør med jåleri rundt mat og etikette – som i scenen med de stakkars kvinnene på gourmetrestauranten som skal lære seg å spise spaghetti alle vongole på vestlig vis, uten å slurpe, mens de ved et annet bord kan se hvordan en vestlig utlending sitter og uhemmet slurper i seg det samme måltidet. Og de virkelige gourmetene i filmen er ikke forretningsmennene (med ett uventet unntak), men uteliggerne som sanker måltidene sine fra restene restaurantene kaster og godt vet hvilke restauranter som bruker de beste ingrediensene, og som kan fortelle at årgangen av en fransk rødvin som de fant en halv flaske av, har fått et ufortjent dårlig rykte.

Vann i munnen

Tampopo er en varm film uten skurker og dramatiske vendinger, bare små, absurde situasjoner og gode hjelpere. Vel må Tampopo prøve å vriste ut hemmelighetene til kokker på andre ramen-steder, men det skjer uten kamp. At alle betegner filmen som en ramen-western tror jeg beror på en slags latskap, selv om den ble markedsført som det, da som en lek med spaghettiwestern-begrepet. Man har selvfølgelig heltene som kommer inn i landsbyen (her ramenstedet) som en slags Syv samuraier-gjeng av herreløse samuraier som ordner opp, og så drar de videre når oppdraget er utført og landsbyen reddet. Men filmen er mye mer enn det.

Ramen er, ifølge Tampopo, for de som liker ramen, uten noe jåleri. Den store testen som Tampopos ramen til slutt skal bestå, etter mye prøving og feiling, er: Vil kundene slurpe i seg hele kraften, eller la det være igjen noe? Drikker de opp all kraften ved slutten av måltidet, har hun lykkes. Hjelperne hennes er prøvekaninene som skal smake og se om maten består testen. Mens de smaker seg gjennom skålen med ramen går lyset fra sterkt til dempet og opp til sterkt igjen, for å vise hvordan Tampopo pendler mellom håp og mørke i ventetiden.

Tampopo er en sanselig film som gir deg vann i munnen og intenst lyst på ramen. Den er en hyllest til mat i mange slags fasonger, og betydningen den har for oss fra starten av livet til døden. Og den er nå, ikke ufortjent, en klassiker.

I filmens siste øyeblikk får vi også filmens siste digresjon. Lastebilsjåførene «rir ut i solnedgangen», oppdraget er utført. Men kamera er ikke helt ferdig. Vi forlater bilen som kjører vekk på motorveien, og kamera tar oss med ned i en park. Mens rulletekstene starter, føres vi nærmere og nærmere inn dit alles matreise starter: Til et spedbarn som blir ammet.

…

Dette er en smakebit fra Zs temanummer om Mat og film. Les mer om tekstene i bladet og bestill det herfra.

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon