Murmansk filmfestival – film under nordlyset

Ambivalence (Ambivalentnost) Anton Bilzho 2018

 

Dette er en annerledes filmfestival.

Bare det å komme hit, for en Oslo-basert skribent, er annerledes. Først gjøres den lengste strekningen unna, med fly fra Gardermoen til Høybuktmoen, med andre ord fra Oslo til Kirkenes. Dernest venter en fire timers reise med buss fram til bestemmelsesstedet. Bussruten Kirkenes-Murmansk er blant de mer spesielle rutene som har utgangspunkt i en norsk by. Passasjerene som reiser denne strekningen passerer byene Nikel og Zapoljarnyj, millitærbasene i Petsjenga og Sputnik – og minnesmerket ved Litsa. Det siste markerer stedet der tyske og russiske styrker sloss et av annen verdenskrigs blodigste slag. Det var her russerne kontant stoppet de framrykkende tyske styrkene.

Men det er altså i byen Murmansk festivalen hører hjemme. I år ble den arrangert fra 28. november til 2. desember. Byen er regionssenter i Murmansk oblast (fylke), og har omtrent 300 000 innbyggere. Selve festivalen foregår i all hovedsak på Kirov kultursenter som ligger midt i byen med utsikt ut over Tsentral`nyy parken og hovedgata Lenina Prospekt. Bygningen er staselig, men visningsforholdene dessverre ikke de beste.

Festivalens offisielle navn er «Northern Character International Film & TV festival». Og det er i dette navnet vi finner festivalens ambisjon og sjel. Den søker å binde sammen filmskapere med tilknytning til Barentsregionen. Det innebærer at Russland, Sverige, Finland og Norge er de fire landene som i all hovedsak er representert. Den «nordlige karakteren» springer ut fra klima, natur, vinterens korte og sommerens lange døgn, næringsforhold, urbefolkning og annet. Dessuten springer den ut av det utstrakte samarbeidet på tvers av de nasjonale grensene. Et samarbeid som altså også involverer filmfolk.

Kulturhuset i Murmansk der visningene fant sted

 

I år ble det vist nitti filmer. Sju av disse ble vist utenfor konkurranseprogrammet. Førtini filmer var russiske. Sverige og Norge stilte med femten hver, Finland med fem, og de resterende kom fra fem andre land. De sju konkurransekategoriene var dokumentar, dokumentardebut, tv-program, nyhetsinnslag (report), ungdomsfilmer, filmer om kultur og fiksjon kortfilmer.

Festivalen besøkes ikke først og fremst av lokalbefolkningen. Den har mer preg av å være bransjetreff. Her møtes filmskapere som kommer fra og har interesse for regionen.

I årets program fant vi filmer som fortalte om hundesleder, naturlandskap og naturvern, urbefolkning og tradisjonell kultur, havområdene i Barentsregionen, snø og snømåking, isbjørn, fiske – og snøscootere. Diskusjonene gikk om en rekke arktiske temaer, både de nasjonale og de som strekker seg over nasjonsgrensene.

For Zs lesere er det nok mest interessant å lese om de filmene som det er mulig for oss som er bosatt i Norge å se. Derfor blir disse viet mest plass her.

Åpningsfilmen var russiske Ambivalentnost (Ambivalence) av Anton Bilzho (2018). Den forteller historien om mennesker som lever med sin egen usikkerhet. Avslutningsfilmen var norsk, nemlig Hva vil folk si av Iram Haq (2017).

Overdrive, Return Point, Natalia Gugueva 2016

 

Ett trekk ved de filmene som ble vist var at tematikken varierte mellom landene. En slående side ved de russiske filmene var at mange av dem mer eller mindre tydelig tok opp nasjonale temaer – med et patriotisk blikk. Det kanskje mest tydelige eksempelet på dette var dokumentaren Overdrive, Return Point av Natalia Gugueva. Denne filmen har deltatt på en rekke russiske festivaler, og sanket priser på mange av dem. Den handler om piloter i det sovjetrussiske flyvåpenet som tjenestegjorde i Ukraina da Sovjetunionen ble oppløst. De fikk valget mellom å bli stasjonert i nord, i Russland, eller å bli i Ukraina og sverge troskapsed til den ukrainske staten. Noen valgte det ene, noen det andre. Tjue år senere stilles de på prøve, når konfliktnivået mellom Russland og Ukraina øker. Hva hvis man blir kommandert til kamphandlinger mot sine tidligere kamerater? Dette dilemmaet får vi et innblikk i, men filmen tar også stilling, for Russland og mot Ukraina, noe som gjør den litt mindre interessant sett med norske øyne. Filmen ble tildelt «Jury Chairman`s Special Mention» etter at det viste seg at de russiske og de nordiske jurymedlemmene ikke kunne bli enige om hvorvidt den fortjente en pris.

Det var ellers lite av eksplisitt politiske filmer blant de russiske bidragene – iallfall ut fra de som undertegnede skribent rakk å se. Det føltes som om flere filmskapere hadde en viss berøringsangst med politikk. Bortsett fra de mer implisitte og patriotiske temaene. Dette er ikke overraskende for den som har fulgt vilkårene til russiske filmskapere de senere årene.

Utevisning under festivalen. Foto: Northern Character International Film & TV festival

 

Fra Norge deltok flere filmskapere med gode bidrag. Her kunne vi også se et sterkere innslag av politikk, i form av samfunnskritiske påpekninger. To korte fiksjonsfilmer sprang ut fra temaet utenforskap med en samisk – og delvis syrisk – vinkling. Det var Yvonne Thomassens Aquarium og Sara Margrethe Oksvals Solens datter. Begge disse filmene har vært vist på Tromsø internasjonale filmfestival (TIFF).

Dessuten viste Knut Erik Jensen film. Han er vel nærmest å regne som festivalens grand old man, ettersom han «alltid» deltar. Han har også to ganger tidligere vunnet festivalens Grand Prix. I år viste Jensen Morgen som er en del av hans kommende spillefilm som tematiserer gjenoppbyggingen av Finnmark etter krigen.

Fem norske filmer ble trukket fram på festivalens siste kveld. Tre av dem fikk «Honorable mention». Det var Ellen-Astri Lundbys dokumentar, Burning Memories, om det å være barn og flyktning i krigstid – i Norge i 1944 og i Syria og Norge i vår tid (også vist på TIFF). Så var det Lars-Petter Kalkenberg og Kjell Mikalsens NRK-bidrag, The Dream of the Sea, om en ung fisker fra Myre i Vesterålen med egen båt. Og det var Gørild Mauseths og Tomasso Mottolas helt ferske dokumentar Love is … som er deres filmatiske møte med sitt eget publikum under den landsomfattende turneen der de viste Karenina og jeg.

Ellen-Astri Lundby presenterer Burning Memories

 

Fredrik Mortensen vant dokumentardebutprisen for Parkert. Den handler om en av Tromsø bys utslåtte, Per Parker. Filmen er vist på TIFF.

«Jury`s Special Diploma» ble tildelt Hilde Korsæths helt ferske dokumentar Alt hva fedrene har kjempet. Denne filmen følger Karl-Fredrik Figenschou fra Kirkenes som forsøker å finne ut av farens fortid som partisan under krigen. Denne typen fortellinger kan kun fortelles med bidrag fra minst to av landene i regionen, i dette tilfellet Norge og Russland. Filmen er en norsk-russisk samproduksjon, og historien den forteller bygger på research fra begge sider av grensen.

I disse norske filmene presenteres vi dermed for en motivkrets som blant annet har med krigen i nordområdene, med flukt, med samenes situasjon og med den nordnorske tilværelsen å gjøre. Flere av filmskaperne tar i bruk en mise-en-scéne som kun kan gjøres her. Vi blir tatt med til regionens særegne natur og lyset som så tydelig definerer årstidene. Det kunstneriske og tematiske fellesskapet disse filmskaperne deler blir tydelig når flere filmer sees over en periode på noen få dager.

En svensk/russisk film med interesse for et norsk publikum er Tamara Sushkos Frozen Fish, Warm Voices. Dette er en helt ny film som forteller historien om en russisk mann, bosatt i St. Petersburg, som i nesten voksen alder plutselig finner ut at han er født i Norge av russiske foreldre, under krigen. Sushko har samarbeidet med Liv Mjelde som har rullet opp historien om 1400 russere som ble sendt på tvangsarbeid til Norge av tyskerne under krigen. Denne historien har ikke vært fortalt tidligere, og Liv Mjelde har bidratt med boka Saksens hemmelighet (2018), der hun går dypere inn i materien. Både Sushko, Mjelde, og mannen fortellingen handler om, Jurij Salnikov, var tilstede og presenterte filmen og boka.

Wheels-of-Freedom, Aleksi Puranen 2018

 

Av andre severdige filmer kan nevnes svenske Mattpiskerskan (The Rugbeater) av Anna Erlandsson. En herlig liten animert hyllest til husmødre.

Fra Finland kom Wheels of Freedom av Aleksi Puranen. Dette er en dokumentar om Ville Jaaranto, som er bevegelseshemmet og sitter i rullestol. Han ønsker å gjennomføre en reise med den elektriske rullestolen som transportmiddel fra sitt hjemsted Uleåborg innerst i Bottenviken til Lisboa. Han har med tre assistenter, betalt av kommunen. Reisen skal vise seg å bli ganske så annerledes enn han hadde sett for seg. Budsjettet er ikke tilstrekkelig, og de fire som reiser sammen utsettes for gnisninger underveis. Filmen mottok «Honorable mention» i kategorien dokumentar-debut.

En svensk film med navnet Svetlana and Kurt Forever av Valentina Svensson (2018) ga regissøren pris for beste regi. Den er en oppfølger til Svetlana og Kurt (2013). Her møter vi et par med opprinnelse i Sverige og Russland som har funnet hverandre via nettet og forsøker å finne fram til en hverdagstilværelse i Sverige. Og Kurt, som var tilstede på festivalen, oppnådde en viss maskotstatus blant publikum.

24 Snow, Mikhail Barynin 2016

 

Festivalens Grand Prix ble tildelt russeren Mikhail Barynin for den vakre dokumentaren 24 Snow. Den forteller om Sergej, innbygger i det isolerte tettstedet Oymyakon i Øst-Sibir, som driver med hesteoppdrett. Her kommer den arktiske naturen til sin fulle rett.

Den siste filmen som skal nevnes er den finske Birds in the Earth av Marja Helander (2017). Denne kortfiksjonen er tidligere vist på TIFF. Den er verdt å legge merke til fordi den både tar utgangspunkt i det geografiske området den er lagt til og den kulturen den springer ut fra – og samtidig peker utover de vanligste kulturuttrykkene fra denne delen av verden. Filmen skildrer på en vakker måte dans i den nordfinske naturen, utført av det samiske tvillingparet Birit og Katja Haarla. Uten en egentlig handling plasserer den seg kanskje tydeligst i en kunstfilmkategori. Og det gjør den på en overbevisende måte. Den vant da også klassen for fiksjon kortfilmer.

«Northern Character International Film & TV festival» er et samarbeid på tvers i seg selv. Fra norsk side er det særlig den Tromsø-baserte filmskaperen Hilde Korsæth som har vært en drivkraft i dette samarbeidet. Hun har vært norsk prosjektleder og koordinator for den norske deltakelsen på festivalen siden starten i 2008. Med sitt produksjonsselskap Tundra film er det nettopp nordområdenes temaer hun konsentrerer seg om. Flere av filmene til Korsæth er co-produksjoner med russiske partnere.

Birds in the Earth, Marja Helander 2017

 

Filmfestivalen var preget av en svært hyggelig stemning mellom deltakerne. Det er verdt å merke seg i en tid da forholdet Norge-Russland har slått noen knuter på seg. Men som nordområde-innbyggerne legger så stor vekt på; de er mer venner enn uvenner. Det milde klimaet i været (i løpet av de tre vinterdagene i Murmansk smeltet snøen og ble til slaps) representerte en parallell til hvordan samtalene gikk i forbindelse med visningene, i masterclasser og workshop – og i de sosiale situasjonene mellom alt dette.

Filmfestivalen i Murmansk. Annerledes fordi den har et annet fokus enn de fleste andre filmfestivaler. Det er kortfiksjon, dokumentar og TV-programmer som utgjør den største delen av visningene. Og den er annerledes fordi den har et tydelig nordområde-preg. Dette manifesteres både ved temavalgene og med hvem som oppsøker festivalen.

 

 

 

 

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon