Andungen var ingen and, men en svane. Vakrere enn sine brødre og søstre, men stygg som barn. Provoserende heslig – ja, fordi den var annerledes. Vi vil likevel være forsiktige med å trekke en sammenligning for langt – når det gjelder Lars von Trier. Svermeriske auteurkritikere vil nok mene å ha sett en svane om tiden skulle bli slik, vi lar profetiene ligge. For det som er spennende ved Trier er det enkle faktum at han har gjort noe annerledes. Ikke bare i dansk, men i nordisk sammenheng. Vi må atskillige år tilbake for å finne noe lignende når det gjelder lekelyst og vilje til å eksperimentere. Og vi må spole gjennom atskillige meter med mer eller mindre vellykkede folkekomedier, litterære prestisjefilmatiseringer og sosialrealistiske dramaer for å komme dit. Forbrytelsens element representerer kort sagt et stykke nytenknig omkring filmens uttrykksmuligheter. Steven Spielberg kjøpte sin private kopi, Cannes-juryen ga ham for sikkerhets skyld den tekniske 1. prisen (det kunne jo vise seg å være en svane).
Lars von Trier har ikke valgt noe hyggelig tema for sin film. Europas og humanismens undergang er ikke et tema etter boka. Det blir ikke bedre av at ryktene vil fortelle at han er i gang med en film basert på den danske pessimisten Henrik Pontoppidans dystre roman… (The Kingdom of the Dead). Og det blir bare enda verre når man kan mistenke mannen for å kokettere bevisst med sin arroganse, for å leke med et publikum som venter seg a) god underholdning, b) et inderliggjort budskap.
Triers «manifest» er bare delvis leselig. Men det er kanskje passende dersom strategien for å unngå å bli plassert i en eller annen bås er å innta den klassiske Kunstner-Orakel-posituren. Man får stå for seg selv. Risikoen er at kritikerne blir sure og skriver hjem om en «dansk pønkers oppblåste debut-ambisjoner».
Forbrytelsens element har øket forventningene til dansk film. Film som spenner over et spekter fra en vár realist som Bille August til en visjonær slugger som Trier. Det skjer ting – i Danmark.
