Av Gunnar Iversen

Den forstørrede virkeligheten – norsk science fiction-film

En mann i svart plastdrakt trykker på knapper i en naken betongkorridor. Mennesker i hvite frakker samles. Det er niende Mira-samling i et romskip på vei gjennom verdensrommet. «La oss la rommet være tomt», sier en lederskikkelse, og de samles i bønn. Slik åpner novellefilmen ‘Mira’ av Espen Thorstenson, den første egentlige norske science fiction-filmen. Gunnar Iversen ser på hvordan norsk framtidsfilm problematiserer sin samtid.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 4 1998 Bestill nummeret



Relatert

Maskiner i Nirvana? Science fiction-film ved slutten av et årtusen

Av Geir Steinar Knutsvik

Z #2 1997: Idet vi er i ferd med å innhente det teknologiske skremmebildet science fiction-kulturen har [...] | kun utdrag

Fortiden som besettelse i science fiction

Av Anne-Lise With

Z #4 1998: Fortiden blir en besettelse i ‘Blade Runner’ og ‘Strange Days’. Roboter og [...] | kun utdrag

Intergalaktisk lapskaus – science fiction-filmen i Hollywood på 90-tallet

Av Bjørn Hovde

Z #4 1998: De bråker mye, men sier lite, de nye filmene fra Hollywoods verdensrom. Mens vi venter på de nye [...] | kun utdrag


Fra siste Z

Sulten etter å høre til

Av Anne Kyong Sook Øfsti

Om mat, minner, tilhørighet og sorg i den sørkoreanske filmen Little Forest. | kun utdrag

Markens grøde

Av Øyvor Dalan Vik

Lite trumfer følelsen av å ha funnet en skatt. Agnès Vardas Samlerne og jeg er en skatt i seg selv. | kun utdrag

Det handler ikke bare om å spise, men om convivenza – å leve sammen.

Av Kristin Gjerpe

Kristin Gjerpe i samtale med Astrid Nordang, Camilla Chams og Francesco Bentivegna. | kun utdrag


Fra arkivet

Bølger og demoner – naturkrefter i norsk film

Av Eivind Myklebost Nordengen

Z #4 2020: De fleste vil enes om at den norske naturen har en sentral plass i den norske folkesjelen. Vi bor tett på den – selv urbane mennesker som bor midt i en av våre få storbyer, har kort vei til store naturområder. Men hvilken plass har den i norsk film? | kun utdrag

Med kjærlighet til filmkunsten

Av Kalle Løchen

Z #4 2019: Wim Wenders har en sentral plass i «New German Cinema» på 70-tallet, men jeg vil påstå at Himmelen over Berlin fra 1987 er den filmen som best oppsummerer Wenders’ entusiastiske forhold til filmkunsten og viljen til å skildre en samtid i Tyskland.

Og det ble lyd! Om overgangen til lydfilm i Norge

Av Tore Helseth

Z #1 2011: Tore Helseth ser på lydfilmens ankomst til Norge, og tar også for seg de to første norske spillefilmer med lyd, Den store barnedåpen (Ibsen 1931) og Fantegutten (Sinding 1932).