UDINE FAR EAST FILM FESTIVAL

Hvert år arrangeres en asiatisk filmfestival i den lille norditalienske byen Udine: Far East Film Festival. Her kan du få store filmopplevelser og et innblikk i den typen populærfilm som det slettes ikke er så «mainstream» å komme i kontakt med her i Vesten. Festivalens hovedfokus er asiatisk populærfilm, og å vise filmer som ellers ikke vil være tilgjengelige i distribusjon for et vestlig publikum. Det vises film fra Japan, Taiwan, Sør-Korea, Hong Kong og fastlands-Kina, og også filmer fra mer ukjente filmland som Singapore, Vietnam, Indonesia, Filippinene.

Udine Far East er en festival uten noen rød løper- eller kjendisfaktor. Regissører og skuespillere sitter i sola, eller står og røyker i pausene, sammen med alle andre festivalgjengere, og henger i den samme festivalkafeen utenfor kinoen.

Japanske Takeshi Miike og Hong Kong regissør Johnnie To er to av de regissørene festivalen har frontet opp gjennom årene, to regissører som etter hvert også har kommet inn i varmen på større festivaler, som Cannes. Men de kommer begge til festivalen i Udine når de kan.

Høydepunkt under årets festival var blant annet den sterke kinesiske krigsfilmen  A City of Life and Death (Lu Chuan, 2009) – vist under fjorårets Film fra Sør festival  – om Nanjing-massakren som fant sted under den japanske okkupasjonen av Kina i 1937-38. Over 200 000 kinesere ble brutalt slaktet av japanske soldater, og over 20000 kvinner voldtatt. Sterk og vond om grusomhetene som begås under krig, og om en hendelse som fortsatt preger forholdet mellom Kina og Japan.

Et annet høydepunkt var feel-good filmen som sjarmerte hele festivalpublikummet i senk, den sørkoreanske komedien Castaway on the Moon (Lee Hey-jun), 2009): En litt skrudd Robinson Crusoe-historie der hovedpersonen kaster seg utfor en bro for å ta sitt eget liv. Selvmordsforsøket mislykkes, og han ender opp på en liten øy. Siden han ikke kan svømme blir han strandet på øya, midt i Seoul. Den eneste som kan se ham er en kvinne som aldri forlater leiligheten sin. (Hun er det som kalles en hikikomori, den økende trenden av asiatiske ungdommer som velger å lukke seg inne på rommet sitt for aldri å komme ut.)  Castaway on the Moon har gledelig – og utrolig nok – også fått norsk distribusjon av Europafilm. Løp og se den når den kommer på kino!

En av gledene ved å være i Udine er å få et innblikk i hvilke filmer som er populære i Øst-Asia. Og også å se den typen filmer som vi ellers bare blir foret med i amerikanske versjoner: God underholdningsfilm.  Å se en feel-good komedie som den japanske The Accidental Kidnapper (Hideo Sakaki), ikke så ulik Clint Eastwoods A Perfect World, Tsukamoto Renpeis absurde komedie Wig, om problemene tilknyttet å være mann og bli tynn i håret … . Den sørkoreanske fine lille mockumentaren The Actresses, der 6 kjente skuespillere fra ulike generasjoner spiller «seg selv». Å se Jackie Chan som feig og kampsky soldat i periodedramaet/komedien Little Big Soldier (Hong Kong, 2009), Kobayashi Takeshis Bandage (Japan, basert på manus av Shunji Iwai) fine ungdoms/musikkfilm om en jente som finner sin vei fra fanrollen og inn i musikkverdenen.

…  Eller den vietnamesiske filmen The Legend is Alive (Luu Huynh, 2009), som i tillegg til å være en kamsportfilm også er en utrolig varm og fin historie om en mors kjærlighet til sin adoptivsønn. Gutten vokser opp hos sin kampsportekspertmor uten å vite at han er adoptert og at den biologiske moren hans ikke ville ha ham fordi han har en hjerneskade (som følge av Agent Orange, det kjemiske krigføringsmiddelet amerikanerne brukte mot Vietcong).  Når han blir gjort narr av fordi han ikke har noen far, forteller hun ham at faren hans er mannen de har en stor (film)plakat av i huset sitt, Bruce Lee. Og når moren dør, legger den hjerneskadede men kampsportdyktige gutten ut på en reise for å forene morens aske med Bruce Lee.

Ikke nødvendigvis de store kunstverkene, kanskje, men fine filmopplevelser, som i en annen type globalisert verden kunne vært fine popcorn-og-filmopplevelser også på vestlige kinoer, og gitt oss et litt videre blikk enn det vi vanligvis får servert.

Festivalen viser også hvert år en retrospektiv serie. Fjorårets viste den interessante kvinnelige Hong Kong auteuren Ann Hui sine tv-arbeid (de viste også hennes nydelige, stille film The Way We Are, en nesten Ozusk varm film om familieforhold). I år var fokus på det japanske filmstudioet Shintoho under direktør Okura Mitsugi, den japanske parallellen til Roger Cormans AIP, og på Hong Kong regissøren Patrick Lung Kong.

Festivalkatalogene er verdt turen i seg selv, proppfulle med informasjon for asiatisk filminteresserte. Programkatalogen Nickolodeon gir omtaler av filmene som vises, gjerne ispedd filmkritiske kommentarer til filmene (uvant i festivalkatalogsammenheng). I tillegg inneholder den fyldige artikler som oppsummerer trender og interessante utviklinger i de ulike landenes filmproduksjon det siste året. Årets katalog har også en egen artikkel om regissør Patrick Lung Kong. Hvert år utgis også en fin, liten bok tilknyttet festivalens retrospektive serie (i fjor om Ann Hui, årets om filmstudioet Shintohos historie og filmer).

Udine Far East Film Festival gir en unik mulighet til å se hva som rører seg på den østasiatiske filmscenen. Og til å oppdage nye talenter innen asiatisk independent- og populærfilm.

PS: Studerer du filmvitenskap (eller underviser i filmvitenskap) kan du søke om å få noen netter av hotelloppholdet ditt dekket av festivalen, som har en egen kvote hyggelige rabatter for «cinephile».

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon