UDINE FAR EAST FILM FESTIVAL 2012

Regn og 14 grader i Italia i slutten av april gjør liksom ikke så mye … hvis man elsker asiatisk film og er på Udine Far East Film Festival. Zs redaktør trekker fram sine favorittfilmer fra denne lille skjulte perlen av en filmfestival.

I Udine får man sjansen til å se asiatisk populærkulturell film man stort sett ellers må til Asia for å få sett. Festivalen har de siste årene slitt hardt økonomisk (Italia er ikke bedre enn andre land til å ivareta kulturformidling), selv om man utad ikke kan ane dette. Skal denne skuta ned går de med flagget til topps. Men det kan være de har hatt mindre penger til å få tak i alle filmene de ville ha i år, og antallet gjester – regissører og skuespillere – var også mindre.

RENT-A-CAT
Årets sjarmbombe var Naoki Ogigamis skrudde Rent-a-cat (2012). Regissør Ogigami har vært på norske kinoer med filmen Briller, og med Rent-a-cat har hun laget nok en blodtrykkssenkende, varm film:

Etter at bestemoren døde har et par og tredve år gamle Sayako bodd – og vært – alene. Rettere sagt, så alene som man kan bo når enhver husløs katt i området velger å flytte inn hos en, og man tar i mot dem. Hun vil gjerne få seg en kjæreste, men er ikke flink på sosiale relasjoner. Hun har draget på katter, ikke mennesker, noe hennes eldre, dragkledde nabo er flink til å banke inn i henne ved enhver anledning han får. Du er jo over 170 cm høy, ingen har noensinne forelsket seg i en så høy pike, kvitrer han til henne over hagegjerdet, fornøyd med å ha fått inn, nok, et stikk.

Utstyrt med en ropert, og med vogna full av katter drar hun hver dag ut på jakt etter ensomme kunder hun kan leie ut katteselskap til. «Rent a neko! Neko neko!»  Når en kunde napper, er det ikke bare å leie seg katten. De må vise seg verdige gjennom intervju og godkjennelsestest. Og med hver ny kunde – det er ikke mange av dem – får vi som tilskuere innblikk i nye skjebner og ulike former for ensomhet. En gammel ensom enke, med en travel sønn, finner trøst når hun kan leie seg en katt. Og spør forsiktig: «Er det greit at leieforholdet først oppholder når jeg dør?». En mann som ikke blir likt av verken kone eller barn finner ubetinget kjærlighet og varme fra et vesen her i verden.

Nye kunder, nye skjebner er stort sett handlingen i denne sjarmerende, varme og snåle filmen. Ulike elementer av fortellingen repeteres, men får med hver ny kunde en egen vri. Sayako kan ikke ordne opp i eget liv, men hun kan bidra til å fylle hull i andres.

Om ikke filmen er like formfullendt som Ogigamis Briller, så har den sjarm og underfundighet og varme så det holder i massevis. Jeg vil se den igjen. Snart.

SONG OF SILENCE
Festivalens overraskelse var den kinesiske Song of Silence, en sterk debutfilm fra Zhuo Chen (2011). Song of Silence er stille film om vanskelige familiebånd og relasjoner. Den døvstumme tenåringsjenta Xiao Jing lever isolert i Hunan-provinsen, den eneste hun har en slags kommunikasjon og kontakt med er onkelen sin. Når det oppdages at hun har posert naken for tegningene hans, blir hun sendt av gårde for å bo hos faren sin, noe han, og hans unge gravide kjæreste, absolutt ikke setter pris på.

For faren er Jing bare en hindring i det livet han ønsker seg med sin nye kjæreste. Etter hvert finner imidlertid Xiao Jing og den unge stemoren tonen, og skildringen av det gryende vennskapet mellom døve, opprørske, vrange Xiao og hennes musikkelskende unge stemor er vart og rørende. Men dette er ikke noen film med noen lykkelig slutt, og når en større skandale enn onkelens tegninger kommer for dagen, må også faren begynne å ta ansvar for eget liv og manglende omsorgsevne.  En stille, vakker og trist film.

PUNCH

Den mest kommersielle av filmene jeg falt for var nok den sørkoreanske box office-hiten Punch (Han Lee, 2011). Ikke noen hardtslående film som tittelen gir inntrykk av, men en knock out av en varm og snill – og intelligent -ungdomsfilm som også tar for seg temaer som rasisme, nasjonalisme, syn på handikappede, utnytting av billig arbeidskraft …

Wan-Deuk er en forvirret tenåring fra en fattig familie, som lever sammen med sin pukkelryggede far og en mentalt tilbakestående onkel. Han er glad i den lille familien sin, og bruker gjerne knyttnevene for å forsvare dem når de blir gjort ydmyket og gjort narr av offentlig. På skolen gjør han det dårlig, og blir irritert og frustrert når han oppnår – etter hans mening – en høyst uvelkommen oppmerksomhet fra læreren sin, som jo da selvfølgelig i virkeligheten tar ham under sine vinger for å få ham til å blomstre. Når læreren forteller ham at den fraværende moren hans faktisk er i live, hun er filippinsk og har ikke har villet ha kontakt med ham fordi hun skammer seg over seg selv (hun kom til landet som postordrebrud til faren), får Wan-Deuk mer enn nok å forholde seg til, og det er hans modningsprosess som utgjør fokuset i filmen.

Andre filmer verdt å nevne:

Thailandske It gets better (Tanwarin Sukkhapisit, 2011). Tre fortellinger, en om en mann som skal overta farens dragshowteater, en om en gutt som blir sendt i kloster fordi han kler seg ut i kvinneklær, og en om en transseksuell som reiser tilbake til sine røtter, veves forholdsvis lekkert sammen og blir til en høyst severdig om å være transseksuell (med festivalens med sjarmerende gulllamekledde regissør).

Det sørkoreanske dramaet Silenced (Dong-hyuk Hwang, 2011) stakk av med festivalens to priser, White Tiger og Black Dragon Awards. En høyst ujevn film om grov seksuell mishandling og mishandling av døve barn på et barnehjem. Filmen er basert på en sann historie, noe som umiddelbart gjør den til sterk kost som gir nesten ulidelige sanseinntrykk. Men ellers er den kanskje mest interessant fordi den gav saken stor oppmerksomhet i sørkoreanske medier.

The Woodsman and the Rain (Shuichi Okita, 2011). En skogsarbeider blir ufrivillig medhjelper når en høyst nevrotisk og usikker regissør skal spille inn en zombiefilm i den lille landsbyen han lever i. Litt for lang, men til tider ustyrtelig morsom. Og selvfølgelig – for oss som elsker film – ekstra morsomt med film om film.

Selv om festivalen i høy grad fronter populærfilm, sier kanskje filmutvalget ovenfor noe om spennet i filmopplevelsene man kan få. Og: Som årets trailer sier. Kom, kom kom til Udine!

 

 

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon