Z elsker FEFF: UDINE FAR EAST FILM FESTIVAL 16

hovedbilde The Snow White Murder Case

 

Denne bloggeren elsker Udine Far East Film Festival, og hva de prøver å gjøre for asiatisk filmforståelse i Europa. I år var mitt personlige høydepunkt det japanske mordmysteriet The Snow White Murder Case (Nakamura, 2014), tett fulgt av de politiske dramaene The Attorney (Sør-Korea, Yang Woo-seok. 2013) og The Barber’s Tales (Jun Robles Lana, Filippinene, 2013).

Andre kan elske Cannes. Før jeg får en akseptabel akkreditering som gjør at jeg faktisk får sett filmer der, og ikke bare må stå i kø uten sjans til å få tissa eller sett neste film, er jeg mer skeptisk. Men jeg elsker Udine. Der er det én kinosal. Alle filmer blir vist der. Da får man sett 6 til 7 filmer per dag, man må misse en av dem for å få seg middag. En til hvis man trenger å spise lunsj i tillegg. Men ellers. Lite stjerneglamour, filmene er fokuset. Og selvfølgelig da asiatisk film. Festivalen tar også godt vare på sine tilreisende deltagere. Er du filmstudent, filmviter eller cinefil tilbyr de deg et par netter overnatting.

Årets festival var preget av dramatiske budsjettkutt. Det var få regissører til stede. De fantastiske retrospektive seriene de har pleid å ha var skåret ned til fire restaurerte klassikere. (Fikk ikke sett Ozu-restaureringen, Good Morning, som jo er en ubestridt klassiker. Men fikk sett sør-koreanske People of the Slums fra 1982 som jeg ikke kjente fra før. Det var en veldig fin filmopplevelse. Og Hong Kong-klassikeren Nobody’s Child fra 1960). I år hadde festivalen også trykket en liten bok om Hong Kong-film, riktignok bare i italiensk utgave (alle andre år har bøkene de gir ut i forbindelse med festivalen også hatt engelsk tekst, så vi tilreisende også har hatt stor glede av dem).

Men, budsjettkrise til tross, festivalen gir seg ikke. Og den er fortsatt et av de viktigste stedene man kan se asiatisk populærfilm (og litt kunstfilm innimellom) hvis man ikke har budsjett til å dra til Tokyo eller Hong Kong. Her følger et knippe av de mest interessante filmene under årets festival:

The Snow White Murder Case (Yoshihiro Nakamura, 2014, Japan)

The Snow White Murder Case The Snow White Murder Case

 

Et intelligent mordmysterium, som også inneholder kritikk av både tv og sosiale medier.

En vellykka, vakker ansatt på såpefabrikken Snow White blir brutalt myrdet. Først stukket utallige ganger med kniv, så har morderen satt fyr på henne. Hvem kan ha gjort noe slikt? Når en tv-produsent (spilt av Gou Ayano) får en telefon fra en gammel venn med tips om hvem morderen kan ha vært, øyner han et håp for å gjøre tidenes scoop. Han setter i gang som etterforskende reporter, og intervjuer og graver etter ny informasjon fra de som kjente både offeret og den mistenkte. Funnene hans blir umiddelbart lagt ut på Twitter.

Alle spor leder mot en annen kvinnelig ansatt på Snow White: Den sjenerte, musegrå Miki Jono (Mao Inoe), som forsvant sporløst etter mordet. Ut fra intervjuene han utfører dannes det et bilde av en sårbar, sjalu, forstyrra kvinne, forbigått både i jobb og kjærlighet, som ikke unnet sin vakre, vennlige snøhvit-medarbeiderske all lykken hun ble til del. Og med en bakgrunn som tyder på at hun er kapabel til mord. Twitter og resten av medieverdenen raser mot henne. Men hva skjedde egentlig? Og hvem er egentlig Miki Jono? Mao Inoe spiller sin klumsete hovedperson Miki imponerende. På et vis som gjør henne sårbar og sosialt utilpass, men også muligens rent ond. Historien glir elegant og underholdende framover, med nye tvister, helt til sin temmelig rørende slutt.

Det er ikke så ofte underholdningsfilmer klarer å være både spennende, involverende og såpass tankevekkende som denne filmen. Gjennom de ulike intervjuobjektenes versjoner vrir fortellingen seg fram i ulike retninger (uten noe Rashomon-preg). Hvilken versjon er den riktige? Til syvende og sist går også filmens kritikk over til å gjelde oss alle, og får oss til å reflektere over våre egne roller som medieforbrukere.

Filmen er basert på en roman av Kanae Minato (som også har skrevet boka Confessions), og regissøren, Yoshihiro Nakamura, har tidligere laget den fantastiske Fish Story. Selv om sistnevnte ikke er like snedig oppbygget, er den vel verdt en kikk. Definitivt favoritten min fra Udine i år.

 

The Attorney, Yang Woo-seok, 2013, Sør-Korea

The Attorney The Attorney

 

Noen sør-koreanske filmer har begynt å vende blikket tilbake mot militærdiktaturet på 80-tallet, og fjorårets fantastiske The Attorney er en av dem. Song Kang-Ho spiller advokaten Song Woo-seok, som i grunnen bare er opptatt av å tjene penger og la resten av landet seile sin egen sjø. Så blir sønnen til en venn bortført av militærregimet og anklaget for å være kommunist. Det han egentlig har gjort er å være del av en bokklubb som også har inkludert fattige barn. Litteraturen de har lest har vært de samme bøkene som blir anbefalt av Seouls universitet. Når han møter ham, vettskremt og torturert, begynner en sakte endring mot opprør og sosial samvittighet, på bekostning av sosiale goder.

Filmen er løselig basert på bakgrunnen til Sør-Koreas tidligere president Roh Moo-hyun. Han ble president i 2002. Senere tok han livet sitt på grunn av anklager om korrupsjon.

Filmen ble en box office hit uten like, med 11 millioner billetter solgt i et land med 50 millioner innbyggere. Jeg kan lite om sørkoreanske forhold, men har hørt at president Roh Moo-hyun – i motsetning til høyreorienterte retninger i dag – stod for et genuint håp om demokratisering og idealisme. En god film om et viktig tema?

The Barber’s Tales, Jun Robles Lana, 2013, Filippinene

The Barber's Tales The Barber’s Tales

 

En ganske så gammeldags, men søren så gripende, film, med handlingen lagt til Marcos regime på 80-tallet. Marilou blir enke, og prøver å overta mannens arbeide som frisør i den lille landsbygda hun bor i. Men ingen vil ha en kvinnelig barberer. Støttet av venninnene klarer hun å jobbe allikevel. Og når sønnen til en venninne gjemmer seg hos henne, som opprører mot Marcos sitt diktatur, begynner hun å involvere seg i motstandsarbeid og politikk.

En enkelt, men effektivt fortalt film om integritet, vennskap, verdighet, og opposisjon mot undertrykkende regimer. Hovedpersonen blir spilt av en av Filippinenes største skuespillere og divaer, Eugene Domingo, som gjør en troverdig stille rollefigur i denne filmen. Filmen fikk bronse-prisen på årets FEFF-festival.

Campus Confidential, Lai Chun-yu, 2013, Taiwan

Campus Confidential Campus Confidential

 

Etter flere år på FEFF i Udine har jeg inntrykk av at komediegenren er en av de vanskeligste å eksportere. Med unntak av fjorårets kinesiske Lost in Thailand, har jeg stort sett ikke ledd av de filmene som har vært skikkelige komedie-blockbusters i egne land. (Lun humor og quirkiness. Jo. Men de som hører til i den store humoravdelingen av hysterisk komedie. Nei.) I avdelingen reinspikka underholdende komedie, type slapstick, skilte taiwanske Campus Confidential seg i år positivt ut for meg. Et sagn vil ha det til at det kan skje magiske ting ved Lake Ju, innsjøen på colleget. Den kan på mystisk vis raskt tørke ut – for en eneste natt. Hvis to mennesker møter hverandre ved innsjøen når dette skjer, har skjebnen bestemt at de er ment for hverandre og vil elske hverandre resten av livet. Dette faller ikke i god jord for skolens absolutt vakreste, mest populære jente, Kiki Lang (Chen Yi-han) som er sammen med skolens absolutt vakreste, mest populære gutt. Hun er nemlig der når innsjøen tørker ut, sklir ned i gjørma … og dumper borti skolens absolutt mest nerdete, kvisete gutt, Lucky Wu (Chen Bo-lin). Når hun begynner å dumpe borti ham alle andre steder også, og i alle slags absurde situasjoner, begynner hun å oppsøke de noe spesielle parene som har møtt hverandre på dette viset. Er hun dømt til å forelske seg i en kvisete nerd, uten interesse for utseende og personlig hygiene, og som har omtrent hver eneste tvangstanke det er mulig å ha?

Morsomme replikkvekslinger og mange mange absurde situasjoner. Som når Kiki først får ansiktet sitt limt fast til Luckys ansikt (ikke spør om hvordan det skjer). Og så, når hun endelig er kommet løs, blir ansiktet hennes limt fast til låret hans. Og vi får en hysterisk mediereportasje om de to ulykksalige, med bilder av hvordan de blir transportert til sykehuset ut fra vinklingen «taiwanske ungdommers forhold til kinky sex». og ganske så imponerende spesialeffekter i en film som underholder – og av og til er hysterisk morsom – fra begynnelse til slutt.

En collegefilm om kjærlighet og geek-power.

Black Coal, Thin Ice, Yinan Diao, 2013, Kina

Black Coal, Thin Ice Black Coal, Thin Ice

 

Er en film jeg egentlig bare nevner fordi den var Gullbjørn-vinner i Berlin i år. En ganske så fin, men ikke helt troverdig (i betydning troverdig innenfor filmens univers, selve fortellingen) film noir fra Kina. En seriemorder drepte flere personer på en grusom måte for ti år siden. Kroppsdeler ble funnet i kullgruver over hele Kina. Nå ser det plutselig ut til at han gjenopptar mordtoktet sitt, med litt øyne i en nudelsuppe og slikt. Hvem er morderen, og hvilken forbindelse har den forknytte femme fatalen fra det lokale renseriet med mordene å gjøre? En film som er underholdende og helt fin nok som filmopplevelse. Og locations ble brukt på en nydelig måte til å lage en kullsvart, iskald stemning. Men hva i alle dager hadde den å gjøre som Gullbjørn-vinner i år?

Av andre interessante filmer kan jeg så vidt nevne May We Chat fra Hong Kong, laget av tidligere filmkritiker Philip Yung. En mørk historie om tre unge jenter uten framtid i dagens Hong Kong. Filmen refererer direkte tilbake til en Hong Kong klassiker om ungdom, Lonely Fifteen fra 1982, med klipp fra denne, noe som sikkert gir en helt annen klangbunn for de tilskuerne som kjenner denne filmen. På lignende vis er det nok med den japanske Tamako in Moratorium som jeg oppfattet som en slacker/indiefilm de luxe. Jeg ble veldig overraska da jeg fikk høre at den visstnok er lagd som promo for popstjernen som spilte hovedrollen. Min engelske japan-filmviterbekjente og jeg så to helt forskjellige filmer, ut fra hva vi visste om premisset for filmen.

Det intense terroristdramaet The Terror Live fra Sør-Korea var også en høyst severdig opplevelse, selv om den mistet grepet halvveis uti filmen og skiftet tone fra intenst kammerspill (all handling foregikk i et radiostudio, og var rettet mot radiovertens kommunikasjon med terroristen) til feilslått special effects katastrofefilm. Filmen jeg ikke fikk sett, men gjerne skulle ha sett var den filippinsk/australske dokumentarfilmen The Search for Weng Weng, en dokumentar om filippinsk B-film, med utgangspunkt i stjernen fra blant annet filippinske James Bond-spoof-filmer på 80-tallet, den 83 cm høye skuespilleren og kampsporteksperten Weng Weng (med filmer som For Your Height Only på reportoaret).

Mange interessante filmer i år. Så får man bare holde ut gjennom noen middelmådige romantiske komedier og skrekkfilmer. Og håpe at festivalen overlever, selv med drastiske kutt i kulturbudsjetter som i alt annet i Italia. Som de skrev i pressemeldingen etter årets festival: FEFF 16 ends with this quote from the amazing South Korean action thriller Cold Eyes: «When you’re tired, you lose. When you’re crazy, you win. And we are definitely not tired. Let’s start again!». FEFF 17 is right around the corner.

udine Udine Far East Film Festival 16

 



Din kommentar


Relatert

FEFF Udine 2015 – Far east film festival nr. 17

Blogg: Zs blogger rapporterer fra favorittfestivalen sin.

UDINE FAR EAST FILM FESTIVAL

Blogg: Hvis du har lyst til å oppdatere deg på østasiatisk film i alle genre, bruk den siste uka i april et år på Far East Film Festival i den lille norditalienske byen Udine.

UDINE FAR EAST FILM FESTIVAL 2012

Blogg: Regn og 14 grader i Italia i slutten av april gjør liksom ikke så mye … hvis man elsker asiatisk film og er på Udine Far East Film Festival. Zs redaktør trekker fram sine favorittfilmer fra denne lille skjulte perlen av en filmfestival.


Fra siste Z

Kvinner som ser

Andrea Arnolds filmer skaper nye rom for kvinners blikk - og for hvordan sex kan skildres på film. | kun utdrag

Maskulin heimstaddikting

Shane Meadows’ selvbiografiske Midlands-filmer.

Rulle med Rob og Steve

Fest sikkerhetsbeltet! I The Trip blandes humor, lokal mat, vennskap, litteratur, kunst og intertekstualitet sammen på de mest elegante og uventede måter. | kun utdrag


Fra arkivet

Såpetyvene: En metafilm om film og fjernsyn og alt i hele verden

Z #2 1991: Oppsiktsvekkende mange av de italienske filmene vi har fått se i Norge de siste årene har handlet [...] | kun utdrag

Norsk kortfilm 1999

Z #3 1999: Anmeldelser av samtlige deltagere i hovedprogrammet på Kortfilmfestivalen i Grimstad. | kun utdrag

Roy Andersson satt på en gren og så utover byen

Z #2 2012: - Jeg er ingen naturromantiker, nei det er jeg ikke, forteller Roy Andersson. Den svenske regissøren står midt i innspillingen av En due satt på en en gren og funderte på tilværelsen, den siste filmen i trilogien som begynte med Sanger fra andre etasje (2000) og Du levande (2007) - og som i følge Andersson blir hans beste. | kun utdrag