Årets kortfilmer anmeldt

Gullstol-vinneren Nåde, Hedda Mjøen

 

Den 49. Kortfilmfestivalen er overstått, og som eneste plattform tilbyr Z nok en gang individuelle omtaler av alle filmene i NKD-programmet.

Les kortfilmanmeldelsene for 2025 her.

Det blir ofte litt anstrengt å konstruere tematiske eller stilistiske trender som utpeker seg i Grimstad hvert år, men denne gangen var de forholdsvis enkle å få øye på. En av dem kretser rundt urfolks rettigheter, både i det internasjonale og det norske programmet – her hjemme med særlig fokus på samenes vilkår, som Mer enn bare fjell og In My Hand.

En annen betydelig trend er ulike variasjoner rundt overgrep og ugreie mannfolk – en trend som har holdt seg stabil siden metoo-kampanjen for alvor tok av i 2017. Flere av filmene på årets program kaster seg ut i dette, deriblant Fågelskådning, Hun heter Ida, Noe som kan straffes og Gullstolen-vinneren Nåde. Heldigvis finnes det også filmer som med satirisk skråblikk harselerer over en kanselleringskultur som har gått av hengslene, deriblant Sukkerpappa, Road Trip og snakkis-filmen Sug Meg (med sin eksplisitte, sjokkeffektive åpningsscene).

Men jeg biter meg fast i en trend som omhandler format mer enn innhold: Filmene er blitt veldig lange! Med lengder opp mot halvtimen (og noen ganger forbi) kan man med rette omdøpe Kortfilmfestivalen til Novellefilmfestivalen. Jo, det er fremdeles små filmer innimellom, men det er en overveiende stor andel filmer som strekker strikken lenger enn de strengt tatt burde. Dette har vært en tiltagende tendens de siste årene, men når utvilsomt sitt klimaks med 2025-utgaven av festivalen.

Hvorfor det er blitt slik? Handler det om filmskapere som så inderlig vil lage spillefilm, og bruker sjansen de har fått til å putte inn så mye innhold de kan på minuttene de har til rådighet? Har manusutdanninger vært for slappe til å påpeke viktigheten av å være konsis, særlig i forhold til kortfilmens egenart? Er det innflytelsen fra langstrakt, episodisk TV som nå setter sine spor i unge filmskapere?

Jeg vet ikke, og selv om det ikke er noe iboende galt med lange kortfilmer, er det noe som skurrer når flere av filmene føles trenerte; når de går unødvendig langt forbi det de egentlig har på hjertet. Det kan surne selv de mest beundringsverdige ambisjoner og kvaliteter for øvrig.

Dette lille hjertesukket til tross – som  vanlig er det også en deilig eklektisk og underholdende miks av stilutrykk som dekkes av våre skribenter, i spekteret fra det abstrakte og eksperimentelle til det tradisjonelle og mer sjangerorienterte. Les omtalene her.

God lesning!

Thor Joachim Haga, temaredaktør kortfilmdekningen

Årets skribenter: Kari Nøst Hegseth, Ida Cathrine Holme Nielsen, Kristine Tingvik Aas, Marius Lyngar, Marte Stapnes og Thor Joachim Haga.

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon