Z-enquete – kortfilmskapere om norsk film

Z har spurt kortfilmskaperne Ida H. Eldøen, Linda Gathu og Ingrid Liavaag, Carl Georg Rødsten og Ivar Aase om synspunkter på norsk film og kortfilm, og om refleksjoner rundt arbeidet med egne filmer:

1. Ser du noen tendenser i norsk kortfilm, ut fra filmene du så i Grimstad?
2. Hva er den største utfordringen når du selv skal lage en film?
3. Hva ser du som de største utfordringene for norsk film generelt?

Ida H. Eldøen – Hvem er Katharina?

1. Jeg opplever mer mangfold på lerretet, og historier fortalt fra flere ulike stemmer enn tidligere. At det er en økt grad av representasjon av ulike minoriteter, både foran kamera og også blant filmskaperne som var til stede under festivalen.

2. Hvert prosjekt har sine egne utfordringer, det kan være alt fra finansiering til dramaturgi eller uforutsigbart vær. Den største utfordringen jeg hadde med Hvem er Katharina? var knyttet til selve animasjonen av filmen. Dette var min første animerte kortfilm, og jeg visste egentlig ikke hvordan jeg skulle gjøre det da jeg startet. Det ble mye testing av ulike metoder før jeg fant riktig teknikk.

Som filmskaper er jeg opptatt av skeiv representasjon på film, og jeg ønsker å bidra til at denne skal bli så variert som mulig. Jeg er lesbisk selv, og ønsker å lage positive portretter av lesbiske karakterer som først og fremst er mennesker. Med alt det måtte innebære. Jeg er opptatt av historien og karakterene, hvordan å best mulig få fram følelsene og det menneskelige. Det vi kan kjenne oss igjen i.

3. Norsk film er endelig på vei i riktig retning, med et stadig økende mangfold både foran og bak kamera. Jeg håper og tror at vi får flere ulike stemmer og nye typer karakterer og historier. Norge er fylt med ulike mennesker og vi trenger fortellinger som er gjenkjennbare, og som kan åpne opp for mer aksept og forståelse i samfunnet. For å få til dette må vi ha filmskapere med ulik bakgrunn og forskjellige historier og tilnærminger. Og jeg tror det er dit vi er på vei nå.

Linda Gathu og Ingrid Liavaag – Regissøren

1. Ingrid: I det jeg så av årets filmer er jeg enig med Rushprint om en tendens til å eksperimentere med fortellerstiler gjennom kameraer og andre visuelle formgrep. Det var mange regissører, både veletablerte og nye som lot kameraet få større plass som forteller. Noe jeg satte veldig pris på. Ellers var det generelt stor bredde på hvem som forteller, og hvilke historier som blir fortalt, på årets festival. Det var også en spire av flere aktivistiske filmer spesielt i det internasjonale programmet. Så var det et høyt antall kvinnelige regissører i år, noe jeg selvfølgelig synes er et godt tegn. Ellers var det også mange studentfilmer slik det pleier å være.

2. Ingrid: Å få frem kompleksiteten i livet på film er en stor utfordring. Det er for eksempel så deilig når dialoger er humoristiske, men filmen også er et poetisk drama. Som filmskaper har jeg ofte en tendens til å ville fortelle for mye på en gang. Det kan være vanskelig å holde ting enkelt fra start og det tar noen ganger ganske lang tid å komme til en kjerne som er solid å skape ut ifra. Dette er en utfordring i hvert nytt prosjekt jeg gjør og jeg trener hver gang for å bli bedre på dette. Utfordringen med kompleksitet tror jeg henger sammen med utfordringer i å holde på den autentiske grunnideen for filmen jeg vil skape. Når jeg klarer å komme tilbake til den intuitive impulsen for filmen og samtidig drive prosjektet fremover, tenker jeg at jeg er på riktig spor. Samtidig– kanskje er det viktig å gå omveien og sidesporene så vet man hvordan de også ser ut?

Linda: Utfordringen med akkurat denne filmen lå først og fremst i å finne balansen mellom humor og alvor. Ideen var at vi hele tiden befinner oss i et landskap hvor det som er morsomt også kan oppleves som sårt eller ukomfortabelt. Noen ganger på samme tid, men uten at humoren helt overskygger tematikken. Vi forsøkte også å lage en sjangerfilm, en satire eller en svart komedie om maktstrukturer sett gjennom øynene til en melaninrik kvinne. Det som var fint å oppleve er jo at der vi kanskje trodde vi hadde laget en film som relaterer til en spesifikk erfaring, generasjon eller bransje, opplever vi at f. eks. også eldre hvite kvinner i 70–80 årene uten erfaring fra kulturbransjen kjenner seg igjen i. Regissøren er den første filmen min og jeg har lært veldig mye, spesielt i forbindelse med etterarbeidet. Og jeg har selvsagt lyst til å lage mer film.

3. Ingrid og Linda: Det ligger en stor utfordring for norsk film fremdeles i å flytte blikket fra for eksempel katastrofefilmer eller filmer om mannlige norske krigshelter til nye historier fortalt på andre måter. Vi håper at det i enda større grad satses på de ulike stemmene. Det kan føles som, fordi vi er et lite land, at dette resulterer i litt homogene ideer om hva slags type film som satses på. Diversitet i form og uttrykk og sjanger så vel som hvilke historier som blir fortalt er helt essensielt for en levende filmbransje. At det ikke bare satses på det som Chimamanda Ngozi Adichie kaller «The single story», men ulike historier, perspektiver og måter å se og forstå verden på. Vi er et lite stykke på vei, men ikke helt der. Det er verdt å nevne at produksjonsselskapet Alternative produksjoner har skapt en trend for å lage filmer utenfor normene. Det er blant annet med inspirasjon fra dem at Liaavags produksjonsselskap Peggy Høy oppstod. For å nevne noen er jo filmskapere som Itonje Guttormsen, Camilla Figenschou, Anne Haugsgjerd, Kristoffer Borgli, Mohamed Jabaly med på å representere unike stemmer i bransjen vår. Ellers gleder vi oss til å se trilogien til Dag Johan Haugerud og Johanna Pyykkös film som er like rundt hjørnet.

Carl Georg Rødsten – Walaac

1. Jeg har lenge hatt inntrykk av at norsk kortfilm er preget av trygge valg når det gjelder både sjanger og tematikk. Om man lurer på hva det store temaet i norsk samfunnsdebatt var et gitt år, trenger en bare se på kortfilmene produsert det året.

Norsk kortfilm og spillefilm er preget av et formspråk forankret i realisme, der sjangerfilmen blir delegert til formelpreget underholdning i langformat, og så og si festival-selvmord i kortformat. Derfor var jeg gledelig overrasket over årets kortfilmprogram i Grimstad. Det var preget av mye originalitet, sjangerlek og nye stemmer.

Vi i teamet bak Walaac hadde ikke forventet at en psykologisk grøsser, med lavt budsjett både skulle komme inn i Grimstad og også vinne Gullstolen! Jeg vil også gi hederlig omtale til Baby Boom av Thomas Lunde, noe så sjeldent som en splatter-komedie med romvesener i fetish-drakter, og som fikk hederlig omtale. Siden mange kortfilmer er laget av unge, aspirerende filmskapere, så var det veldig forfriskende å se veteran Anna Haugsgjerds More Woman, More Cry. Jeg vil også trekke frem Regissøren av Ingrid Liavaag og Linda Gathu, som vant kritikerprisen og var min festivalfavoritt.

Jeg så mye originalitet komme fra studenter i år. Jeg tror norsk kortfilm er på vei til å bryte en trend som har preget norsk filmbransje i altfor mange år. Realismepregede ungdomsskildringer må vike for mer formalistiske kortfilmer som leker med sjanger og bilde.

2. Jeg finner det veldig vanskelig å forklare prosjektets verdi og form til konsulenter. Fra jeg gikk ut av London Film School i 2013 har jeg fått refusert alle mine idéer, fram til Walaac. Det er vanskelig å formidle visjonen til dem som skal vurdere verdien av kortfilmen.

Jeg liker å leke med sjanger og spissede situasjoner, og prøver å tilføre uttrykket en større dybde. Det føler jeg ikke konsulentene alltid forstår. Vi fikk eksempelvis avslag på produksjonsstøtte til Walaac tre ganger fra NFI og Viken. Konsulenten trodde ikke grøsser-sjangeren kunne brukes til å utforske sosiale problemer, eller at hovedkarakteren hadde noen kurve. Det opplevdes litt vilkårlig; som en smaksdom fremfor en reflektert vurdering av prosjektets filmatiske mål.

Når det er sagt er vi evig takknemlige til Cecilie Stranger-Thorsen og Viken filmsenter, som til slutt så verdien av prosjektet da vi leverte dem en råklipp og søkte om støtte for postproduksjon. Jeg vil også særlig trekke frem Ida Friis og Fond for lyd og bilde, som var villige til å ta sjansen på et prosjekt konsulenten ikke helt forstod. Hun så originaliteten i hva vi ville prøve å gjennomføre.  Det er en tillit vi er evig takknemlige for å ha fått.

3. Norsk film har virkelig greid å slå seg igjennom internasjonalt de siste femten årene. Med filmer som Hodejegerne, Troll og nå sist Verdens verste menneske. Men Norge har ikke helt greid å finne brytningspunktet mellom kommersielle filmer og såkalte arthouse-filmer, de havner ofte i ytterpunktene.

Jeg tror det er fordi NFI og filmskapere ikke helt har landet på om film i Norge er en industri eller en kunstform. Nå er ikke jeg så godt befart i norsk filmpolitikk, så jeg trekker kanskje ting litt ut av løse lufta, men det er mitt inntrykk: At vi fortsatt er redde for å lage det man før betegnet som typisk norsk film, mens vi fortsatt leter etter den nye «veiviseren». Det har nok også noe med at det å produsere film i Norge koster mer enn det man potensielt kan tjene tilbake på norsk kinopublikum. Markedet er kanskje for lite i forhold til produksjonskostnadene. Jeg tror vi hadde tjent på å samarbeide mer med Sverige og Danmark, og slik øke både investeringsmuligheter og publikum.

Ivar Aase – Bevisbyrden og Kjære Gud

1. Flere av prisvinnerne i år eksperimenterte med form, og det var en del gullkorn i programmet som utnyttet kortformatet godt. Det var også en del gråstein av forutsigbar og trygg sosialrealisme, henimot det sentimentale, hvor man ikke rekker å engasjere seg. Når femten minutt føles ti minutt for lenge, er det gjerne ofte fordi formatet ikke tjener idéen. Eksempler på det motsatte er Observasjon, Regissøren og Gudene vet i årets program. De var blant mine favoritter og får meg til å tenke på arbeidene til Ellen Ugelstad og Gunhild Enger.

En tendens er kanskje at vi sliter med å kommunisere i Norge – både i nære relasjoner og i møte med institusjoner – men vi er dyktige til å lage skarpe kortfilmer om det.

2. Er det ikke alltid tid og penger? For lite eller for mye. Jeg hadde to lavbudsjettfilmer i programmet i år. Det bringer jo med seg såkalte utfordringer, men rammer, motstand og umuligheter er egentlig noe jeg har sansen for. Før Filmskolen i Lillehammer gikk jeg årevis på «livets harde filmskole» og er utdannet siviløkonom, så det preger nok min tilnærming til både det kunstneriske og produksjonsprosesser. Jeg tenker ofte på alternativkostnad og har aldri forstått meg på «commitment issues». Tid er jo en knapp ressurs, så i stedet for å dyrke tvil vil jeg mye heller ta litt sjanser og gå på trynet med noe jeg tror på.

3. Det gis for mye penger til kortfilm. Ikke samlet sett, men på prosjektnivå. Jeg skulle likt å se flere unge filmskapere få mulighet til å lage mindre og rimeligere kortfilmer, uten at det skal bety sosial dumping. Det reelle budsjettet på min avgangsfilm fra Filmskolen var nok nær millionen – en film som ble vist på et par festivaler og deretter liggende på et forhandlingsbord mellom Filmskolen og NRK. En kortfilm jeg gjorde via Viken UNG rett etter Filmskolen skal bli del av en NFI-støttet kortserie, og begge mine filmer i programmet har åpnet langt flere dører for meg enn min påkostede avgangsfilm.

Produsenter prioriterer naturlig nok langformatet, og har få økonomiske incentiver til å gjøre kortfilm med mindre det skaleres opp og kan rettferdiggjøre tiden det tar. Vi regissører har derimot haugevis av incentiver til å få utforske uttrykket vårt ved å faktisk lage film. I stedet for å kun sose rundt i konsulent-skjærsilden eller kaste oss på første og beste generiske strømmeserie.

Jeg etterlyser mellom-kortfilmen! For en produsent er 150.000 kr. piss i havet. For en regissør kan det være nok til å få realisert et lite prosjekt. Jeg aner ingenting om finansieringen bak Kristoffer Borglis kortfilmer, men han slår meg som et godt eksempel på en filmskaper som har brukt kortformatet til å utvikle en stemme som åpenbart er til stede i Syk pike. Sånt håper jeg vi ser mer av i norsk film framover.

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon