LITE FILM I LITE LAND
Amundsen, Espen Sandberg 2019. Foto: SF Studios
Norsk film er strengt tatt bedre enn noensinne, men knappe ressurser gjør det vanskelig å nå målene regjeringen har satt for norsk audiovisuell kultur.
2018 var på mange måter et godt år for norsk film. Selv uten de helt store kassasuksessene ble norsk-andelen på kino større enn noen gang. Nesten 30 norske kinofilmer hadde premiere. I år ser det mer skrint ut, med bare seks norske premierefilmer denne våren mot 17 i fjor. Samtidig har to av vinterens mulige bestselgere, Anne Sewitskys Sonja og Espen Sandbergs Amundsen, tydeligvis ikke samme publikumsappell som tidligere norske heltefilmer eksemplifisert ved Max Manus, Kongens nei eller Kon Tiki. Er vi lei heltehistoriene, eller er det framstillingen av de norske heltene som langt fra ufeilbarlige vi ikke takler?
I sin kommentar om norsk film i Dagsavisen forrige uke spår Mode Steinkjer lavtrykk i norsk filmbransje framover. Tross økende kvinneandel i bransjen, og en viss oppmerksomhet rundt norsk film under filmfestivalen i Berlin nylig, aner han mørke skyer i horisonten. Riksrevisjonen har nylig kommet med krass kritikk av norsk films hovedfinansieringskilde, Norsk filminstitutt. De mangler mål og mening, får vi inntrykk av.
Sonja, Anna Sewitsky 2018. Foto: Nordisk film
Og ja, norsk filmbransje strever og filminstituttet strever. Det har alltid vært sånn og det kommer til å bli sånn. Det norske markedet for film er for lite til at vi kan ha en kommersiell produksjon av rimelig høy kvalitet. Eksport av norsk film er det foreløpig lite å tjene på. Dermed kommer staten inn som en uunngåelig finanskilde og premissleverandør. Filminstituttet skal styre etter noe jeg oppfatter som vage, men ambisiøse, politiske målsetninger og har et magert budsjett til disposisjon for å nå målene. For filminstituttet skal ikke bare støtte spille- og dokumentarfilmer for kino, de skal også støtte kortfilm i alle sjangre, tv-serier og dataspillutvikling – flere av disse målsetninger som hver for seg kunne trengt milliardstøtte. I tillegg skal instituttet sørge for en bedre kjønnsfordeling i filmbransjen, fordele penger til regional filmskaping, bidra til at det finnes et distribusjonsnettverk for kinofilm i et grisgrendt land og generelt tilstrebe mangfold i ett og alt.
Det er sikkert forbedringsrom i filminstituttets håndtering av sine oppgaver. Men det er ganske frekt av politikerne å pøse på med oppgaver for virkemiddelapparatet samtidig som budsjettet blir skåret ned, på linje med de aller fleste andre statlige virksomheter. Til sammen gir årets Statsbudsjett filminstituttet langt under en milliard kroner for å løse alle disse oppgavene. Og filmene som skal lages må utgjøre «et bredt og variert tilbud av høy kvalitet», som det het i oppgavebeskrivelsen instituttet mottok fra departementet i 2018. Alt fra bestselgere til nyskapende kunstfilmproduksjoner. Høy publikumsoppslutning er et viktig mål. Det skal utvikles nye plattformer for filmdistribusjon. Dramatikere og manusforfattere skal få utviklingsmuligheter.
Psychobitch, Martin Lund 2018. Foto: Norsk filmdistribusjon
71 statlige millioner er i år satt av til insentiver for å få utenlandske filmproduksjoner til Norge. Det hevdes at investeringen gir mangfoldig igjen lokalt på opptaksstedene og er innbringende reklame for turistindustrien, men hvorfor pengene skal tas fra Kulturdepartementets filmbudsjett er vanskelig å forstå. Det sies at byråkratene i Finansdepartementet ikke har den samme troen på insentivenes økonomiske oppside som en del folk i film- og turistbransjen. Selvsagt stas at disse pengene vil føre produsentene av en James Bond-film til landet, og noen korttidsjobber med internasjonal arbeidserfaring blir det vel på en del norske filmarbeidere, men gjør det norsk film bedre?
Som om ikke den stramme økonomien gjør norsk filmbransje trang nok, synes det i tillegg å være andre skjær i sjøen for bransjen. For jakten på kinopublikummet har gitt oss noen formler som etter hvert kan vise seg å bli noe av en tvangstrøye og et alvorlig hinder for utvikling og nyskaping.
Ut å stjæle hester, Hans Petter Moland 2019 Nordisk film
Det lages for eksempel mye barnefilm, fordi dette har vist seg å være en ganske sikker suksessformel i forhold til kinobesøk. Selv om norsk barnefilm som oftest ikke er direkte dårlig, og av og til ganske god, kokes det en del spikersuppe i form av oppfølgere. Satsing på kjente litterære forelegg casher inn på gjenkjenningseffekten, men kan samtidig være et hinder for utviklingen av filmens egenart og utviklingen av originale historier for det levende bildet. Litteraturadapsjon er også mye brukt i film for de mer tilårskomne. Det blir spennende å se hvordan Ut og stjæle hester blir mottatt av publikum, men generelt gjelder regelen om at film basert på bøker i ni av ti tilfeller oppleves som dårligere enn boka. Og omskriving av romaner til filmmanus gjør som regel lite for å utvikle nyskapende norsk dramatikk for lerretet. Interessant er det forøvrig å merke seg at filmkomedier knapt lages lenger. I fjor var det vel bare Henrik Martin Dahlsbakken som prøvde seg på sjangeren, et nytt steg på hans vei gjennom samtlige filmsjangre. Men, komedie er vel ikke tingen i en tid da politikere overgår sine egne parodier og faren for å krenke noen med frilynt humor er overhengende. Triste saker.
Harajuku, Eirik Svensson 2018. Foto: Norsk filmdistribusjon
Det står likevel ikke helt elendig til i filmbransjen og filmer som Eirik Svenssons Harajuku og Martin Lunds Psychobitch viser at det også lages meningsfylt film for unge mennesker her i landet. Anne Sewitskys Sonja var, etter min mening, et godt sprang framover for norske heltefilmer. Synd at publikum ikke helt hang med. Det er ikke til å komme bort fra at fjoråret brakte med seg en rekke gode norske kinofilmer. Norske tv-serier har dessuten blitt betydelig bedre de siste årene. Det faglige samspillet mellom film og tv-serier betyr en styrking av begge parter. Hvordan det er med spillbransjen har jeg ikke peiling på, men jeg har inntrykk av at den sliter. Markedet for spill er mye mer internasjonalt enn for film og tv-serier, som oftere har en mer tydelig lokal eller nasjonal forankring.
Norsk filminstitutt kan ikke gå ut og stjæle hester, men må satse på mange av dem. Selv om bare et fåtall blir vinnere nytter det ikke å spare på kraftforet.
TweetRelatert
Lite nabolandsfilm på kinoer i Norden
Blogg: Representanter for de fem nordiske land møttes nylig til et seminar om nordisk film på Voksenåsen i Oslo. Utgangspunktet var at alle de nordiske land har få filmer fra sine naboland på kino.
Hustruer 10 år etter: Fra film om kvinner til film om mennesker
Z #2 1986: Hustruer ti år etter er Anja Breiens oppfølger av filmen Hustruer fra 1975. Til tross for mange [...] | kun utdrag
Film, barn, filminstituttet
Z #2 1995: Det norske filminstituttet har et spesielt ansvar for barn og unge og film, et ansvar som blir [...] | kun utdrag
Fra siste Z
Sulten etter å høre til
Om mat, minner, tilhørighet og sorg i den sørkoreanske filmen Little Forest. | kun utdrag
Markens grøde
Lite trumfer følelsen av å ha funnet en skatt. Agnès Vardas Samlerne og jeg er en skatt i seg selv. | kun utdrag
Det handler ikke bare om å spise, men om convivenza – å leve sammen.
Kristin Gjerpe i samtale med Astrid Nordang, Camilla Chams og Francesco Bentivegna. | kun utdrag
Fra arkivet
Hollywoods hese stemme – Chuck Norris vs. Communism
Z #4 2016: Selv om Hollywood-filmer var forbudt på 1980-tallet i det kommunistiske Romania, var det mange rumenere som trosset regimet for å kunne se den siste actionfilmen med Hollywood-stjerner som Chuck Norris eller Sylvester Stallone. | kun utdrag
Håplause menn
Z #1 2003: Eg tasta først feil da eg byrja på denne teksten. Eg skulle sitere ein gammal Dylan-song frå [...] | kun utdrag
Menneskedyret
Z #4 2017: I løpet av få år har Ben Wheatley markert seg som en svært tydelig stemme innen britisk film. Til tross for en sjangermessig sprikende filmografi, har Wheatley en konsekvent tilnærming til sine rollefigurer: Gang på gang strippes det moderne menneske ned til sitt basale, dyriske jeg. | kun utdrag