Lite nabolandsfilm på kinoer i Norden

hovedbilde15

Representanter for de fem nordiske land møttes nylig til et seminar om nordisk film på Voksenåsen i Oslo. Utgangspunktet var at alle de nordiske land har få filmer fra sine naboland på kino.

Filmer som er kassasuksesser eller kritikersuksesser i hjemlandet blir langt fra automatisk plukket opp av distributører i de øvrige nordiske land. Blir de satt opp på kino er publikumsinteressen ofte laber. Det kan være vanskelig å skjønne hvorfor når den ene eller den andre nordiske filmen en sjelden gang blir en kassasuksess i nabolandet. Og en film som blir kassasuksess i ett naboland flopper like gjerne i et annet naboland. Den norske filmen Hodejegerne (sett av over 500 000 i Norge) oppnådde for eksempel over 200 000 besøk i Danmark, mens det svenske kinopublikummet var under tjuetusen.

En tidligere konferanse om utveksling av film i Norden resulterte i nordiske filmmønstringer i regi av Nordisk Film- og TV-fond ved filmfestivalene i Haugesund og Göteborg. Det er neppe tvil om at nordiske filmdistributører har gode muligheter for å se nabolandsfilmer og vurdere dem for import, men andelen nabolandsfilmer på nordiske kinoer er altså likevel synkende.

Det kan være en rekke grunner til det. Sånn ser det ut fra et norsk synspunkt:

Tradisjonelt er norsk film regnet som den nordiske filmens fattige fetter. Vi har ingen stolt historie tilbake til stumfilmtiden slik svenskene har med Sjöström og Stiller eller danskene med Dreyer. Vi har heller ikke tradisjonsrike filmprodusenter som Svensk Filmindustri eller Nordisk film, ingen Bergman, ja ikke en gang noen Bille August eller Lars von Trier. Så om norsk film er i bedring nå, så er det kanskje ikke så rart at våre naboer foreløpig er skeptiske?

Digitaliseringen av kinoene har gitt bestselgerne større gjennomslagskraft og det blir dermed mindre plass til filmer og antall kinolanserte filmer synker. Dette synes å være en helt klart tendens i Norge der digitaliseringen ble gjennomført først og mest effektivt. Det går først og fremst ut over de minst innbringende filmene, ofte nordiske filmer.  Ikke-vestlig film er for øvrig så å si utradert fra norske kinoer og andelen ikke-engelskspråklig europeisk film synker, fortalte filmviter Ove Solum til seminaret.

En annen årsak, for Norges del, er at antall norske filmer og deres markedsandel på kino er økt kraftig de siste årene, noe som ser ut til å ha hatt en kannibaliserende effekt på filmer fra de øvrige nordiske land.

Det satses da heller ikke mye på samarbeid mellom de nordiske landene på filmområdet. Nordisk samarbeid er nok generelt sterkt hemmet av at tre nordiske land er medlem av EU og to står utenfor. På filmområdet er riktignok både Island og Norge med i EU-samarbeidet, men da er det Europa som gjelder og ikke Norden.

Det finnes visselig et Nordisk Film og TV-fond, men dette orienterer seg hovedsakelig mot samproduksjoner og ikke mot distribusjon, selv om det også til en viss grad dekker distribusjonsfeltet. Her er det neppe satset tilstrekkelig, mente seminaristene.

På Voksenåsen syntes det å være enighet om at den nordiske importstøtten burde økes betraktelig. Distributørene er ikke villige til å importere nordisk film som en kulturell forpliktelse, det må støttemidler til, i hvert fall i en periode. Kommer folk likevel ikke og ser de nordiske filmene på kino må en kanskje konsentrere seg mer om alternative distribusjonsformer for de nordiske filmene som ikke ligger i det kommersielle toppskiktet.

Cinematek, festivaler og filmklubber og kanskje enkeltstående kinoer kan være en del av en slik satsing. Et begrenset antall visninger i slike fora kan gi filmene medieoppmerksomhet nesten på høyde med det som blir vanlig kinofilm til del. En slik lansering vil også bane vei for videre distribusjon i digitale medier, DVD, VOD og andre plattformer.

broen

Enkelte ting tyder likevel på at den Nordiske filmen kanskje selv kan komme opp og stå på egne ben. Internasjonalt er begrepet Nordic Noir i ferd med å bli en hedersbetegnelse i seg selv. Det startet med den nordiske krim-litteraturen og har siden spredd seg til Film og TV. Nordiske ”filmstjerner” gjør seg igjen internasjonalt bemerket både i nordisk og internasjonal film, danske Mads Mikkelsen og Nikolaj Coster-Waldau, den svenske veteranen Stellan Skarsgard og flere av hans sønner eller norske Kristofer Hivju. Rart at det nå er mennene som overtar etter Greta Garbo og Ingrid Bergman forresten. Nordiske filmer og TV-serier er gjennom Nordic Noir begrepet i ferd med å tilegne seg en kulhetsfaktor som kan gjøre den salgbar på verdensbasis også utenfor kunstfilm-markedet. Blir man først akseptert ute i verden er det nok lettere å bli akseptert hjemme i den nordiske andedammen også.

 



Din kommentar


Relatert

Kommunale kinoer – et redskap mot voldsfilmen?

Z #1 1998: Det kommunale kinosystemet i Norge har i løpet av dette århundret endret rolle fra en moralens [...] | kun utdrag

Fritt fram for private kinoer?

Z #2 1985: At monopolene faller synes å være et tegn i tiden. Det er nærmest med forbauselse en må [...] | kun utdrag

Nordisk filmhelg i Oslo 25. og 26. september

Blogg: Til helgen er det mulig å få sett filmene som er nominert til Nordisk råds filmpris på Gimle kino i Oslo. I Zs tidligere numre kan du lese intervjuer med Metropia-regissør Tarik Saleh og Upperdog-regissør Sara Johnsen. Temanummeret vårt Z nr. 4 09: Visualitet hadde hovedfokus på ny skandinavisk film. Mer info om filmhelgen finner du her.


Fra siste Z

Videovold, virkelighet og The Sultan of Splatter

For effektmesteren Tom Savini handler realisme om mer enn en overfladisk likhet med virkeligheten. | kun utdrag

Blockbusteravantgarden

Om digitale effekter i Transformers: Age of Extinction. | kun utdrag

En løsere form for indeksikalitet

– Rachel, Benjamin Button og Botox | kun utdrag


Fra arkivet

Stemmeskuespiller eller stjernevikar?

Z #1 2011: - Om dubbing av utenlandske animasjonsfilmer
Hvilke utfordringer møter oversettere, instruktører, stemmeskuespiller og teknikere når det skal skapes nye karakterstemmer på norsk? | kun utdrag

Grunnen til at jeg elsker Doctor Who

Z #4 2013: Doctor Who er en essensiell del av britisk populærkultur, den lengstlevende sci-fi-serien i verden, og feirer i år sitt femtiårsjubileum. Hvem er bedre til å forklare det forunderlige fenomenet enn en vaskekte brite?

«I begynnelsen var Filmen, og Filmen var hos Godard, og Filmen var…Godard.»

Z #1 1984: Ovennevnte sitat er en formulering som verserte i hodet på vår utsendte da han overvar Jean-Luc [...] | kun utdrag