Ryuichi Sakamoto: Coda

Sakamota: CODA, Stephen Nomura Schible 2017

Ryuichi Sakamoto: CODA er ikke en dokumentar om en kunstner. Det er en dokumentar der en kunstner slipper oss intimt inn i egen kreativitet og skaperevne.

Min største filmopplevelse under årets Venezia-festival var en stillferdig, men mektig film, vist utenfor konkurranse. En film som fikk meg til sanse lyd og musikk på en ny måte: Dokumentarfilmen om musiker og komponist Ryuichi Sakamoto.

Ryuichi Sakamoto (født i 1952) ble først internasjonalt kjent som del av bandet Yellow Magic Orchestra, som han dannet sammen med musikerne Haruomi Hosono og Yukihiro Takahashi i 1978. De var inspirert av tyske Kraftwerk, men lagde snart sin høyst personlige japanske technopop, og fem år seinere kunne man høre inspirasjon fra dem i bølgen av synthpop som spredde seg i Europa. De har også vært viktige for senere electronica-musikk.

Merry Christmas, Mr.Lawrence, Oshima 1983 (klipp vist i Sakamoto: CODA)

I 1983 spilte han mot David Bowie i Oshimas Merry Christmas, Mr. Lawrence, som han også lagde filmmusikken til. (Filmen som for meg ble innfallsporten til min egen interesse for japansk film og kultur, men det er en annen historie.) «Jeg var ung», sier han i CODA-filmen, «og krevde at hvis jeg skulle spille i filmen, så måtte jeg også få lage musikken til den». Slik startet hans lange karriere som filmkomponist, med musikk til blant annet Den siste keiseren av Bertolucci, som han fikk både en Oscar – og en Grammy for (sammen med David Byrne og Song Cu). Han har stadig også utgitt soloplater med egne komposisjoner, og samarbeidet med musikere som David Sylvian, Adrian Belew, Iggy Pop, Youssou D’Nour og Alva Noto.

Det har tatt filmskaper Stephen Nomura Schible fem år å lage denne filmen. Schible var i utgangspunktet interessert i Sakamotos rolle som miljøaktivist. (Siden tsunamien og kjernekraftkatastrofen i Fukuhima i 2011 har han også vært en aktiv motstander mot kjernekraft, og har brukt sin kjendisstatus i denne kampen.) Som anslag til filmen ser vi Sakamoto vandre rundt i ruinene i Fukuhima, og det er først når han framfører temaet fra Merry Christmas, Mr. Lawrence for en gruppe meddemonstranter at filmens tittel lyser opp lerretet og filmen «starter». Under innspillingen ble Sakamoto imidlertid diagnostisert med langtkommen strupekreft, noe som gav nye perspektiver til varigheten på filminnspillingen. Og til emnet for filmen, som nå ble tilført dimensjonen: Egen dødelighet.

Sakamoto: Coda

Sakamoto forteller nøkternt om sin kamp mot kreften, mens den pågår. (Han er nå erklært symptomfri, men klar over at dette ikke nødvendigvis vil vare.) Denne kampen setter nok også preg på komposisjonene på CD-en vi følger ham lage: Async. I filmen hører vi forfatteren Paul Bowles lese om hvordan vi tenker på livet som en uendelig kilde av muligheter og opplevelser, mens vi i realiteten bare har et fåtall muligheter til opplevelser:

“Death is always on the way, but the fact that you don’t know when it will arrive seems to take away from the finiteness of life. It’s that terrible precision that we hate so much. But because we don’t know when we will die, we get to think of life as an inexhaustible well. Yet everything happens a certain number of times, and a very small number, really. How many more times will you remember a certain afternoon of your childhood, some afternoon that’s so deeply a part of your being that you can’t even conceive of your life without it? Perhaps four or five times more. Perhaps not even. How many more times will you watch the full moon rise? Perhaps twenty. And yet it all seems limitless.”

Opplesningen er hentet fra Bertoluccis The Sheltering Sky (1990), en film Sakamoto hadde filmmusikken til (filmen var også basert på forfatter Bowles roman av samme navn). Nå – over 15 år seinere- «sampler» Sakamoto Bowles stemme, dette «sitatet» fra filmen, til bruk i sin nye komposisjon «Fullmoon» (Del av den nye CD-en Async.) Hvor mange nye sjanser har man f. eks. til å – igjen – få oppleve en ny fullmåne?

Sakamoto: Coda

Minst like intime som møtene med Sakamotos kamp mot kreften og hans refleksjoner rundt egen – og slik også for meg som tilskuer, min egen – dødelighet, er innblikkene han og filmen gir oss i hans uendelige kreativitet. Hans øre for, og nysgjerrighet rundt, lydene i den verdenen som omgir oss nå og for å skape i denne verdenen. Filmen er fylt med Sakomotos nydelige komposisjoner fra hans hittil 39 år lange virke. Men også av «lyder». Og stillhet.

Sakamoto hører alle lyder som musikk, og som muligheter til å skape sine egne – nesten utenomjordisk vakre – komposisjoner ut fra. Vi følger ham på jakt etter lyder i skogen. Til Nordpolen for å ta opp lyder der. Vi ser ham, nysgjerrig, gå ut i regnet utenfor leiligheten sin, med en bøtte på hodet for å se om han da kan fange akkurat den lyden av «regn som faller» som han er ute etter. Et – for oss andre – ustemt og delvis ødelagt piano som har overlevd tsunamien og kjernekraftkatastrofen i 2011, inspirerer ham. To noter kan bli hele temamusikken til The Revenant (filmmusikken til The Revenant ble for øvrig komponert mens han holdt på med en intensiv behandling for strupekreften, og egentlig ikke skulle arbeide. «Men jeg kunne jo ikke takke nei når jeg fikk sjansen til å jobbe med en filmskaper som Iñárritu»).

Vi møter også en musiker som ikke bare er inspirert av lyd, men også bilder: «Mitt neste album tenker jeg som filmmusikken til en Tarkovskij-film som ikke er laget».

Sakamoto: Coda

Gjennom filmen får vi også unike klipp fra YMOs (Yellow Magic Orchestra) konsert i Los Angeles i 1979, klipp fra innspillingen av Den siste keiseren, samt klipp fra filmene han har laget musikken til. Og del av de mindre feterte aspektene av å være filmmusikk-komponist, som når Bertolucci – etter innspillingen av Den siste keiseren (som Sakamoto spiller i) ber ham om også å komponere musikken til filmen. På en uke. «Jeg sa noe slikt ville være umulig», forteller han. «Vel, Ennio Morricone ville ha greid det», svarte Bertolucci. Så da gjorde han det … Og vant Oscar for beste filmmusikk.

Sakamoto gav ellers regissør Nomura Schible helt frie tøyler til å lage den dokumentarfilmen han ville lage, men stilte bare et krav: At den ikke skulle være for lang, siden han selv, som filmnerd, alltid sovner hvis filmene blir for lange. Ryuichi Sakamoto: CODA tikker inn på 1 time og 42 minutter. Selv skulle jeg gjerne sett mer.

Det var for øvrig ikke bare meg som ble bergtatt av denne filmen i Venezia. Filmen – og Sakamoto som var til stede under visningen – mottok så mye applaus at man kunne se at han etter en stund hadde fått mer enn oppmerksomhet, og at det nok bare var hans høflige vesen som gjorde at han ikke sa «nok er nok» og forlot salen. For et menneske, musiker og komponist. Og for en stor filmopplevelse.